Jeg har tidligere skrevet om Gumbrect og nærvær og i artikkelen «Presence achieved in Language», er det mulig å forstå litt mer om han mener med nærværet. Også her kritiserer han hermeneutikken og kunnskapen som erverves gjennom fortolkning. Han er også kritisk til at språket har blitt et verktøy for å forstå meningen bortenfor. Dette bygger opp under et konstant behov for endring og en væremåte som forholder seg til det man antar å være normer som er gjeldende. Men, skriver han, språket er også fysisk. Dette er ikke noe som bare taler til den akustiske sansen, men som er en del av vår kropp. Han nevner spesielt rytmen som en del av dette fysiske, det er både skapt av kroppen, men er der også for å for eksempel å støtte minnet.

Dette får meg til å tenke på hvordan jeg gir tilbakemeldinger i arbeidet mot en fortellerforestilling. Her språkliggjør jeg det som skjer her og nå og hvilken effekt det har for opplevelsen av fortellingen. Det er da viktig at språket er konkret og den forstand fysisk for et «tolkningsbasert språk» kan bli forvirrende.

I en annen artikkel: «The material of presence of the past» drøfter forfatteren Ewa Domanska om hvordan fortiden framstår som representasjon i nærværet. Hun bruker «den døde kroppen» som et eksempel på hvor vanskelig det er når fortiden blir en representasjon for øyeblikket. Den døde kroppen kan bli gjenstand for vitenskap, samtidig som det er rettigheter knyttet til den døde kroppen. Disse to holdningene skaper et spenningsfelt som får følger for nærværet.

Som forteller arbeider jeg ofte med tekster som representerer en fortid og ofte ender jeg opp i et representasjonsdilemma hvor jeg står i en skvis mellom kulturarv og samtidens behov for en fortelling som svarer på en samfunnskrav. Jeg vil nødig være museal, samtidig som jeg ikke ønsker å være «super moderne» for modernitetetens skyld.
Jeg kommer til å fortsette med dette temaet for å forstå nærværet bedre.

Comments

comments