Hvordan menn og kvinner kom sammen
Den gamle hadde skapt verden og alt i den. Alt var godt skapt, bortsett fra en liten detalj. Han hadde sørget for at mennene levde på et sted og et godt stykke unna levde kvinnene. Menn og kvinner levde adskilt og gjorde akkurat de samme tingene, i hvert fall i begynnelsen. De jaget bøfler mot stupbratte klipper slik de falt i døden. De begge parterte dyrene og spiste det rå kjøttet. Dette kjøttet var det de levde av, for de hadde ennå ikke oppdaget andre gode ting å spise. Så lærte menn seg hvordan de skulle lage bue og pil. Kvinnene lærte hvordan de skulle behandle skinn slik at de kunne lage tipier og klær dekorert med pigger fra hulepiggsvin.
Den gamle mannen sa til seg selv: Jeg skapte alt godt, men jeg kan ikke skjønne hvorfor jeg lot menn og kvinner leve hver for seg selv. Det er ingen lykke eller glede i det. Menn og kvinner er forskjellige og disse forskjellene må forenes slik at det vil bli flere mennesker. Jeg må få menn til å møte kvinner. Jeg skal til og med tilføre en ekstra glede og lyst i det, ja, for ellers vil jo ikke mennene gjøre det som er nødvendig. Og jeg skal selv gå foran som et eksempel.
Den gamle mannen dro mot det stedet hvor kvinnene levde. Vel fremme, la han seg skjul for å betrakte kvinnene. Mannen var overrasket: De bor i hjem laget av bøffel huder, mens vi menn lever under busker eller under rå og grønne skinn som dekke. Og se på de vakre klærne de bærer, mens vi selv kun bærer noen filler rundt våre midjer. Det var virkelig en stor feil å la kvinnene leve så langt unna oss. De må leve sammen med oss og lage vakre telt og klær til oss også. Jeg vil dra tilbake og fortelle mennene om dette.
Den gamle reiste tilbake og fortalte mennene om hva han hadde sett. Da de hørte om alt det nyttige og vakre kvinnene hadde, sa mennene: La oss dra dit og komme sammen med disse annerledes menneskene. – Det er ikke bare det, sa den gamle mannen. Det er noe annet også, en virkelig gledelig ting som jeg har planer om å lage.
Mens dette foregikk på mennenes boplass, hadde høvdingen blant kvinnene oppdaget sporene av den gamle. Hun sendte en ung kvinne som skulle følge sporene og komme tilbake å fortelle om hva hun hadde oppdaget. Den unge kvinnen fant mennenes boplass, hun la seg i skjul og betraktet mennene for en stund. Deretter løp hun raskt tilbake til kvinnene og fortalte hva hun hadde sett: Det er en boplass et stykke unna her, hvor det bor noen mennesker. De ligner oss, men høyere og sterkere. Å søstre, de har det godt, bedre enn oss. De har skarpe pinner og med disse kan de drepe mange byttedyr som vi aldri får tak i. De er aldri sultne. Når kvinnene hørte dette utbrøt de: Som vi ønsker at disse merkelige menneskene kunne komme hit og jakte på all slags mat for oss. Da trengte vi ikke å sulte mer.
Da kvinnenes møte var over, var allerede mennene på toppen av den nærmeste åsen. Kvinnene så på dem. De så hvor fillete de var kledd, med kun et lite skinn rundt midjen. De så på mennenes uvaskede hår og luktet den sterke lukten som kom fra deres skitne kropper. De så på deres skitne ansikter. Kvinnene sa til hverandre: De skapningene som kaller seg menn vet jo ikke hvordan det er å leve. De har ikke ordentlige klær. De er skitne og de lukter. Vi vil ikke være med mennesker som dette. Den kvinnelige høvdingen kastet en stein mot den gamle og ropte: Gå vekk. Deretter tok alle kvinnene steiner som de kastet mot mennene og ropte: Gå vekk! Forsvinn!
Den gamle mannen sa: Det var faktisk ikke feil å la disse skapningene leve langt unna oss. Kvinner er farlige. Jeg skulle aldri ha skapt dem.
Den gamle mannen og de andre mennene dro tilbake til sin egen boplass. Etter at mennene hadde forlatt dem, kom den kvinnelige høvdingen på bedre tanker: Disse stakkars skapningene, sa hun. Kanskje de rett og slett ikke vet bedre! Vi kan faktisk lære dem opp. Hos mennene, sa den gamle mannen: Kanskje vi skulle forsøke å møte disse kvinnene engang til. Dette ble jo helt feil. Vi burde prøve engang til. Se her.” Den gamle mannen åpnet et knytte han bar med seg når han reiste. I dette pleide han å bringe med seg ekstra mat. Nå tok han ut klær laget av vakkert skinn. Jeg klarte å stjele dette fra kvinnene når de ikke fulgte med. Den er for liten for meg, men om jeg bøter på med litt skinn her og der kan jeg få den til å passe. Så vil jeg lage meg hodepynt av fjær og male mitt ansikt. Da vil kanskje den kvinnelige høvdingen se på meg med andre øyne. La meg få snakke alene med de kvinnelige skapningene. Dere kan holde dere i bakgrunnen til jeg har fått ordnet opp.
Den gamle mannen kledde seg opp som han best kunne. Han speilet seg selv i vannet og utbrøt: Å, så vakker jeg er! Aldri ville jeg ha visst at jeg tok meg så bra ut. Nå er jeg sikker på at den kvinnelige høvdingen vil like meg. Så dro de igjen mot kvinnenes bosted. Der var det en kvinne som speidet og hun så dem komme. Hun så den gamle gå alene opp på åsen. Hun løp for å fortelle den kvinnelige høvdingen som sammen med de andre kvinnene var i ferd med å partere en nyslaktet bøffel de hadde drept. Fordi de drev med dette, var kvinnene kledd i sine dårligste klær, filler med kun hull til hodet og bundet sammen med biter av ubehandlet skinn. Det lille de hadde på seg var blitt stive av gammelt størknet blod. Selv i ansiktet og på hendene hadde de blodflekker.
Vi skal møte mennene slik som vi nå går, sa den kvinnelige høvdingen. De vil sikkert være takknemlige for at vi kler oss som dem!
Den kvinnelige høvdingen gikk opp mot åsen hvor den gamle sto, fulgt av de andre kvinnene. Den gamle fikk se den kvinnelige høvdingen komme gående, han så hennes blodstenkte filler og den skinnende flintkniven hun fortsatt hadde i hånden. Hennes hår var matt og ugredd. Den gamle utbrøt: Åh, kvinnene er kledd i filler. Hun stinker. Jeg vil ikke ha noe med disse skapningene å gjøre. Nei, det var en grunn til at jeg plasserte kvinnene så langt unna oss! Den gamle snudde seg og gikk tilbake til der han var kommet fra, fulgt av de andre mennene.
Kvinnene forsto ingenting. Hva er det vi gjør galt? De forstår oss ikke., sa de i munnen på hverandre. Den kvinnelige høvdingen talte: Vi kan ikke gi opp. De har noe som vi ikke har. Jeg tror vi hører sammen. Vi må prøve en siste gang. Denne gangen drar vi til dem. La oss gjøre oss selv vakre.
Kvinnene gikk ut i elven og vasket seg. De gredde sine hår. Flettet det og festet hår pynt laget av bein og skjell. De iførte seg sine vakreste klær, laget av skinn pyntet med hulepiggsvin pigger farget i regnbuens farger. De iførte seg smykker laget av bein og skjell rundt halsen og rundt armene. På føttene tok de på seg mokasiner. Så malte de sine kinn med den hellige rød fargen. Vakre begynte de sin vandring mot mennene.
Blant mennene var den gamle fornærmet og i dårlig humør. Ingenting gledet han. Ingenting smakte godt. Han sov dårlig og ble sint over det minste. Slik var det faktisk med alle mennene. Jeg skjønner ikke hva som er galt, sa den gamle. Jeg skulle ønske kvinnene var vakre og ikke stygge, at de luktet godt i stedet for ille, at de var milde i stedet for å komme imot oss med steiner og blodige kniver i sine hender. Det skulle vi ønske også, sa de andre mennene. I det samme kom en speider løpende: Kvinnene kommer, kvinnene kommer. De vil sikkert drepe oss. Skynd dere, finn fram piler og buer.
Nei vent, sa den gamle. Fort dere til elven. Vask dere rene, gni kroppene deres inn med fett. Ta for all del på det fineste og reneste dere har på dere. Putt fjær i deres hår. Den gamle kledde på seg skinnet han hadde stjålet, den store og vakre fjærpryden. Rundt halsen hang han et kjede av bjørneklør.
Mennene stilte seg opp for å ta imot kvinnene. Kvinnene kom. De sang, deres kjoler svingte og mennenes øyne glitret. Det luktet godt av kvinnene. Deres kinn skinte av den røde hellige fargen. Den gamle mannen kunne ikke holde seg og sa: Se hvor vakre de er. De er en glede der de kommer. Mine øyne liker å se dem, mine ører liker å høre dem.
De får våre hjerter til å hoppe, sa mennene.
Den kvinnelige høvdingen sa til de andre kvinnene: Se mennene er ikke slik vi trodde. Deres råhet er en styrke. Deres kraftige armer gleder mine øyne. Deres mørke stemmer kiler i mitt øre. Det er virkelig ikke så verst.
Den gamle gikk opp til den kvinnelige høvdingen og sa: La oss gå et sted snakke, bare du og jeg. Ja, la oss gjøre det, svarte hun. Det gikk av sted. Den kvinnelige høvdingen så på den gamle og hun likte han. Den gamle så på den kvinnelige høvdingen og hans hjerte slo hardt. La oss prøve noe som aldri har vært prøvd før, sa han til henne. Jeg vil alltid prøve nye ting, sa hun. Kanskje vi skulle legge oss ned, mens vi prøver det, sa han. Ja, kanskje vi skulle det, sa hun. De la seg ned.
Etter en stund, sa den gamle: Dette er virkelig det beste som noensinne har skjedd meg. Jeg kunne ikke engang ha forestilt meg det.
Jeg ville ikke engang ha drømt om det, sa den kvinnelige høvdingen, Det er til og med bedre ennå spise bøffel tunger. Det er for godt til å beskrives.
La oss dra å fortelle de andre, sa den gamle.
Da den gamle og den kvinnelige høvdingen kom til leiren, så var det ingen der. Det var ingen å se. Alle sammen hadde funnet en partner og forsvunnet til et sted. De trengte ingen læring om det nye, det hadde de funnet ut av selv.
Da parene kom tilbake fra de stedene de hadde vært. Øynene deres smilte, de lo og kroppene deres var fylt med lykke. De flyttet sammen. Alle bragte med seg det de hadde av kunnskap. De laget klær, de jaktet og de elsket, og så kom barna.