”Dagens gapestokk er langt mer ødeleggende. Langt mer brutal. Fordi den er evigvarende. Fordi den har gjort oss alle til bødler. Uten lov og dom. Vi tror vi redder verden. En rasist, en kvinnehater, en dyreplager ad gangen. I realiteten er vi ofte i blodtåke. Vi misforstår, overdriver og videreformidler usannheter. Mediene blir ofte del av mobben. Alt spinner ute av kontroll. Og da er det for sent. Livet til vanlige mennesker, uten makt eller posisjon, kan bli ødelagt.”
Dette er ikke nytt med digitale medier, det er vel heller at den digitale mobben avsløser bygdetrollet der det er mulig. Vi er så flaskeforet på janteloven og vi ønsker så inderlig å se andre snuble i sin hybris, slik at vi andre kan føle oss ovenpå. Dette er en god, gammel dramaturgi, vel utnyttet i den greske antikken gjennom den greske tragedien og resirkulert uttallige ganger i vår jakt etter en god historie: Noen har en suksess, blir for overivrige og faller slik at de vanlige borgerne kan få utløp for sin frustrasjon. Det som er nytt med digitale medier, er at vi alle brått kan spille en rolle i historien som skapes. Gjennom å kommentere og dele iscenesetter vi oss selv i forhold til det som formidles og fremstilles oss selv som en del av begivenhetene.
I kommentaren påpekes det at den som ”dummet” seg ut får en rolle de ikke lenger kan komme seg vekk fra, de er dømt ”for evig og alltid”. Det er kanskje ufint å dra en vits her, men jeg kan ikke dy meg. Vitsen var i omløp på 1980 – 90 tallet og forteller den samme fortellingen.
Noen folk drar til et lite sted i Norge, der skal de vises rundt av Per. De besøkende ankommer og blir møtt av en sur, grinete mann: Per. Han tar de besøkende med på en rotur, men surheten lyser langt av Per. Etter å ha rodd en stund, peker Per på en brygge og sier: ”Vet dere hvem som har bygd den bryggen?” De besøkende vet ikke det, nei. ”Det er meg”, sier Per, ”men tror dere de kaller meg Per bryggebygger for det!”. Og slik fortsetter det. Det viser seg at Per står bak en masse bygg som han peker på og forklarer og det ender alltid med: ”Tror dere de kaller meg Per husbygger, Per båtbygger osv”. Så stopper han å ro, ser på de besøkende og sier: ”Men knuller du en eneste sau……”.
Om en så brutalt det høres, så forteller vitsen det samme som kommentaren, gjør du en eneste feil, så har du fått passet påstemplet. Hekseforfølgelse, behovet for syndebukk, et sted å plassere sin katarsis er som et immunt virus, det vil snart dukke opp noe annet som man kan forlyste sin frustrasjon i, som man kan bevitne sarkastisk på avstand og være tøff i kommentarene. I det riktige kontekstuelle øyeblikk vil den samme fortellingen dukke opp igjen og det blir karneval i kommentarene, masker skal falle og roller skal byttes om.
Det verste er vel egentlig pressens bruk av sosiale medier som en kilde til troverdige nyheter. Det virker som de ikke har forstått at SoME er små iscenesettelser tatt ut av en kontekst.