Alle vil ta bussen når det regner. Det er trangt og blikket mitt vandrer fra folk til folk. Jeg får øye på han jeg håpet aldri mer få øye på. Han er ikke alene. Holder hennes hender.
Febrilsk beveger jeg meg gjennom folkemengden for å komme lenger unna dem. Jeg klarte det! Nå er det en hel menneskeskog mellom meg og dem.
Trodde jeg.
Går av bussen og til høyre. Titter ned i bakken, haster av gårde under paraplyen min. Fire føtter foran meg. To av de ekstremt velkjente. Hjertet setter seg fast et sted mellom hals og munn. I det jeg titter opp treffer mine øyne blink. Rett i hans pupiller. Brått slipper han hånden hennes. Nærmest synkront bryter vi ut: ”Oi! Hvordan går det? Lenge siden. Ehm. Hei!”
– Går det bra?
– Veldig bra, hva med deg?
– Aldri hatt det bedre.
– Uff. Kjipt med regnet i dag da.
– Liker det litt jeg.
Han ser seg nervøst rundt og har fått røde ører.
– Ja. Jo. Har du hilst på Anne?
– Å, hei. Så deg ikke!
– Hei.
– Eller ja, dere har vel kanskje hilst før?
– Ja.
– Det er en stund siden.
– Ja, sant.
– Mmm.
– Hm.
– Vi må nesten gå, skal lage middag.
– Ja, jeg også.
– Men det var hyggelig å treffe deg.
– Jo, likeså! Ha det!
– Ha det!
Likeså, du liksom. Aldri hatt det bedre!
Tekst: Marianne Ek Hagen