De to ordene falt ned i mitt hode, jeg aner ikke betydningen av dem. Skyldes det at jeg forestiller meg at Daniel sitter et sted ved havet, knærne litt bøyde, ryggen litt lut, skjegget har blitt for langt, han ser. Kanskje han venter tålmodig på oss.
Hver dag er en dag i et savn fordi du vet at han aldri igjen kan fylle det savnet med noe annet. Han vil alltid være et savn, det uoppfylte, det uforløste. Han er en fortelling som mangler en rekke hendelser, den fortellingen som ikke fant sin harmoniske slutt, men som vi likevel må fortsette å fortelle.
Akkurat nå er det 111 dager , 19 timer, 16 minutter og 34 sekunder siden Daniel gikk bort.