Så kikker jeg nedover kroppen og ser den har blitt konspiratorisk, flyter ut og henger ned, tyngdekraften bøyer meg framover.
Et nytt år føles alltid ut som det blanke arket, fylt med muligheter. Det har sin placebo effekt. Jeg rydder, jeg rydder, ja, gjerne i flertall. Å rydde bort og å rydde fram, tørke støv av det som har vært, finne fram eldre saker, bytte ut. Det er som å tegne opp det nye året. Se over kalenderen, spikre fast drømmer, kassere noen, de har blitt ett år gamle. Driver med selv spekulering, men sier det ikke høyt. Så kikker jeg nedover kroppen og ser den har blitt konspiratorisk, flyter ut og henger ned, tyngdekraften bøyer meg framover. Jeg har ikke tenkt å falle i år heller.

Er det ikke slik hvert år?

Bildene du ser er av min avatar, mitt forlengede jeg, en dveling over mulighetene som finnes i refleksjonen. Det har også sine begrensninger.

We the precocious, we the repressed of culture, our lovely mouths gagged with pollen, our wind knocked out of us, we the labyrinths, the ladder, the trampled space, the bevies

 slik skriver den kvinnelige feministen Hélène Cixous i teksten The laugh of Medusa, en tekst om hvordan kvinnene selv må ta kontroll over egen skriving, fordi det er å ta kontroll over egen kropp. Det er en tekst fra 1976, men som fortsatt er gyldig. Fortsatt blir kvinners kropp konfiskert bort fra henne, kroppen er fremmedgjort.

Den greske myten om Medusa, er om en ung kvinne som blir forvandlet til et monster og deretter drept.

Forkys, den gamle i havet, hadde tre døtre, tre gorgoner sammen med sjøuhyret og hans søster Keto. To av gorgonene var stygge og udødelige, men den yngste, Medusa var vakker og dødelig. Medusa betyr frue eller dronning. Gorgonene hadde blitt skapt i sin tid av Gaia (jorda) for at gigantene skulle få hjelp under den store krigen. Det er en helt annen fortelling. De er beskrevet på følgende måte: hender av bronse, vinger av gull og skjell over hele kroppen. De var udødelige, bortsett fra den yngste som skulle vise seg å bli den farligste – Medusa. Poseidon, den greske havguden hadde fått øynene opp for vakre og unge, forførte henne og lå med henne to ganger, en gang som en hest og en gang som mann. Det skjedde i Afrodites hellige tempel. Gudinnen Afrodite ble rasende og straffet Medusa. Hun gjorde henne like stygg som søstrene, med slanger til hår, stirrende øyne og en svær tunge som hang ut mellom veldige huggtenner. Alt øynene så på, ble til stein. Dermed ble hun den farlige.

Helten Persevs måtte finne Medusa og drepe henne uten selv å bli skadet. Gudene var med ham. Av gudene fikk han sandaler med vinger slik at han kunne fly gjennom luften, en hatt som gjorde ham usynlig, et sverd, et skjold, en sekk som alltid ga ham mat. 

Da Persevs nådde grotten hvor Medusa var, så han ikke på henne, men brukte det blanke skjoldet og så på speilbildet før han gikk bort til Medusa, drepte henne med sverdet og skar hodet av med en sigd. I en fart kastet han det ned i den magiske sekken.

I samme øyeblikk Medusa trakk sitt siste sukk, ble hennes barn født. Først Pegasus og deretter krigeren Khrysaor med gullsverdet springe ut av kroppen hennes.

Athene hørte dødspipingen fra slangene og oppfant dermed dobbelfløyten for å etterligne lyden. Men så fikk hun se ansiktet sitt i sjøen mens hun blåste, kinnene bulet ut og hun kastet fløyten fra seg. Den ble senere funnet og utgangspunkt for vakker musikk.

Det fortelles også at hennes blod ble gitt til Asklepois, legekunstens gud.

Alt ved Medusa er etter hvert forkastelig, hennes hår, øyne, slik hun framstilles i fortellingen. Hun er ikke en som skaper, gjennom å føde barn, men en ødelegger og derfor må hun tilintetgjøres, hennes kropp og nærvær er farlig for orden i samfunnet og hvem andre enn en ung MANNLIG helt er den rette til å tilintetgjøre den farlige mytiske og kvinnelige skikkelsen.

Med andre ord, fortellingen om et offer for å skape en verden med framgang. Et nytt år er også retrospektivt, gamle fortellinger skal bane nye veier, fordi erfaringene de bærer med seg instruerer en tolkning om å strekke seg litt lenger.