«Åh», klaget gutten, som han satte i gang med arbeidet. Men mens han feide, så så han, og mens han så, fikk han se merkelige mysterier bli utført framfor sine øyne. Medisinmannen hadde en konkylie, og til den uttalte han disse ord: «Konkylie, konkylie, fortell meg de hemmeligheter jeg ønsker å høre.» Og konkylien hvisket lenge og lavt så bare medisinmannen kunne høre. Han hadde et stort speil som sto støttet opp mot veggen. Og han sa: «speil, speil, åpenbar for meg de hemmeligheter jeg ønsker å se.» Speilet klarnet opp og viste han den delen av verden han ville se. Alle hans trolldomskunster og medisiner skrev medisinmannen ned i en stor bok, med tykke permer.
Det var en dag da medisinmannen måtte gå ut. Han sa til gutten: «Bli her, rydd opp, kost og vask og la tingene mine være i fred.» Den unge gutten gjorde som han ble bedt om. Men ettersom dagen gikk, kjedet han seg mer og mer. Da ettermiddagen kom sigende, fant han seg selv stående ved den tykke boken og tørke støv av den. Han kunne ikke dy seg. Forsiktig åpnet han den, men han var skuffet da han så at den var fylt opp med ord han ikke kunne forstå. Han bladde om, og fant et ord, som han ikke kunne si, men han stavet det høyt. I det samme slo det ned et lyn i grotten. Det glimtet, torden rullet og skyer fylte grotten. En demon spratt opp foran han og ropte: «Gi meg en oppgave!». Skjelvende av frykt, stammet gutten: ”Vel, em em, det er en kilde der ute og det er en plante her og den er i ferd med å dø, vann planten!» Demonen fant en stor tung bøtte og gikk til kilden. Så vannet han planten. «Ha», sa gutten, ”der fikk han det travelt.» Men så for demonen ut etter mer vann. «Hei, det klarer seg, det holder.», sa gutten, «du kan stoppe nå!» Men demonen skar tenner og gikk tilbake til kilden om igjen og om igjen.
Han fylte bøtta og fortsatte å tømme det over planten. Vannet rant utover gulvet, det plasket oppover anklene på gutten. «Stopp, vær så snill stopp», ropte gutten. Men demonen skar tenner igjen og gikk tilbake til kilden etter mer vann. Vannet rakk gutten opp til midjen, og snart opp til nakken hans. «Stopp” hylte gutten, ”stopp”. Og med sin siste pust da vannet nådde taket av grotten, ropte han på medisinmannen om hjelp. Så skled han under vannet og sank ned i bunnen av grotten.
Medisinmannen satt i dyp meditasjon. Men noe fortalte han at gutten var i fare. Han kom til seg selv og sa: ”Jeg må gå og finne ut hva som skjer.» Han klatret nedover fjellsiden til hjemmet sitt. Så fikk han se at åpningen på grotten, var dekket av vann. Han skyndte seg å si noen velvalgte ord og vannet brøt løs fra grotten og rant nedover fjellsiden og ut i verden. Der på gulvet, hostende, harkende, gispende etter luft, lå gutten trygt og godt. «Åh, mester, mester, jeg er veldig lei meg». «Hei», sa medisinmannen, «Du har fiklet med tingene mine har du ikke? Kom deg på beina og la oss gå og se hva galt du har gjort.» Han tok opp konkylien og holdt det opp mot øret: ”Konkylie, fortell meg om de ting som jeg ønsker å høre.» Men alt han kunne høre var babling av fremmede stemmer, som snakket i mange språk han ikke kunne forstå. Han la ned konkylien og så inn i speilet «Speil, speil, åpenbar for meg de ting jeg ønsker å se». Men alt han kunne se var skinnende og rennende vann som delte alle land i verden fra andre land. «Se hva du har gjort», sa mesteren til gutten, du har gjort det slik at brødre ikke kjenner sine brødre og søstere ikke kjenner sine søstere. For nå snakker de mange språk og lever i mange land. Nå vil jeg lære deg mysterienes veier slik at mennesker igjen kan forstå hverandre”.
Fra da av jorden delt inn i land av vann.