Kweku Anansi og hans sønn Kweku Tsin var gode bønder. Som oftest klarte de å få gode avlinger fra hver sin gård. Men et år var de uheldige. De hadde sådd, som vanlig, men regnet falt ikke og de så ut til at frøene ikke ville vokse.
Kweku Tsin gikk en dag sørgmodig til sin åker og så på den grunne, tørre jorda og lurte på hva han og hans familie nå skulle spise. Til sin overraskelse fikk han øye på en liten dverg som satt langs veien. Ikke bare var han en dverg, han var også pukkelrygget. Denne spurte om hvorfor han så så trist ut og Kweku Tsin fortalte han hva som var galt. Dvergen lovet å hjelpe han ved å skaffe regn til gården. Han ba Kweku Tsin hente to små pinner og med disse skulle han forsiktig slå på pukkelen mens han sang:
“Å vann, kom opp
Å vann, kom opp
Regn fall ned
Regn fall ned”
Til Kweku Tsin store glede begynte regnet umiddelbart å falle og det fortsatte til bakken var gjennomvåt. Og i dagene som kom, begynte det å vokse i åkeren.
Anansi fikk høre at Kweku Tsin’s avling vokste, mens hans egen jord lå der tørr. Han gikk straks til sin sønn og forlangte å få vite hvordan det kunne ha se. Kweku Tsin, som var en ærlig mann, fortalte han hva som hadde skjedd.
Anansi bestemte seg for å på en eller annen måte skaffe vann til sin avling. Mens han gikk hjemover, tok han to store kraftige grener, mens han tenkte: “Min sønn fikk dvergen til å arbeide med hjelp av små pinner. Jeg skal få han til å gjøre dobbelt så mye med mine.” Men han gjemte kjeppene godt og snart fikk han øye på dvergen. Som sist, ville pukkelryggen vite hva som var i veien og Anansi fortalte det. “Ta to små pinner og slå lett på ryggen min”, sa dvergen, “og jeg skal skaffe regn.” Men Anansi tok sine kjepper og slo så hardt at dvergen falt død om. Den grådige karen ble for alvor redd, for han visste at dvergen var kongens narr og at kongen holdt mye av han. Han lurte på hvordan han kunne få noen andre til å ta skylden. Han plukket opp dvergens kropp og bar den til et tre. Der la han kroppen på en av de høyeste grenene og så satte han seg under treet.
Etter en stund komKweku Tsin for å se om faren hadde fått noe regn. “Så du ikke dvergen far?” spurte han, for han så den gamle sitte alene. “Joda,” sa Ananse, “men han har klatret opp i dette treet for å plukke noen nøtter. Jeg venter nå på han.” “Jeg skal gå opp og hente han,” sa den yngre og han begynte straks å klatre. Så snart hans hode traff den andre kropp, falt denne selvfølgelig ned på bakken. “Å nei,” hva har du gjort? Du dumme gutt!”, ropte hans far, “Du har drept kongens narr!” “Det går bra,” svarte sønnen rolig. Han kjente sin far såpass godt at han skjønte at dette var et av hans triks. “Kongen er blitt uvenn med han og har lovet en sekk med penger til den som kan drepe han. Jeg vil nå dra for å hente belønningen.” “Nei, nei, nei!” ropte Anansi. “Belønningen er min. Jeg drepte han med to kjepper. Jeg vil ta han til kongen.” “Det er greit!”, sa sønnen, “siden det er du som drepte han, kan du ta han.”
Fornøyd dro Anansi avgårde. Da han nådde kongens hoff, fant han en rasende konge. Kongen var ikke fornøyd med at hans narr var død. Narrens kropp ble lagt i en stor boks og Anansi fikk en straff. Straffen var at han for alltid måtte bære boksen på sitt hode. Boksen hadde en forbannelse og det var at den aldri kunne settes ned på bakken. Om Anansi ønsket å kvitte seg med den måtte han få noen andre til å bære den på sitt hode og det var det selvfølgelig ingen som var villige til å gjøre.
En dag, da Anansi nesten var helt utslitt av å bære boksen, traff han på mauren. “Kan du holde denne boksen for meg mens jeg drar til markedet for å kjøpe noe jeg trenger?” spurte Anansi mauren. “Jeg kjenner til dine lurerier, Anansi,” sa mauren, “Du ønsker å bli kvitt den.” “Ikke i det hele tatt, herr maur,” sa Anansi. “Jeg lover å komme tilbake!”
Mauren som selv var en ærlig kar og alltid holdt sine løfter, trodde på Anansi. Han tok boksen opp på sitt eget hode og Anansi løp avgårde. Jeg trenger nok ikke å fortelle at han aldri ville holde sitt ord. Mauren ventet forgjeves og ble nødt til å bære byrden for alltid og slik har det vært siden.