I disse tider kan det hende at man ønsket seg en hjelper lik marmælen. Dette er folklorens meteorolog. En marmæle er beskrevet som et vesen fra havet på størrelse med et barn, men med stor forstand.
En dag på vårparten rodde en ute på fiske. Best som han satte agn og hev det over ripa på båten, følte han det rykke i snøret, sto det en marmæle med stotåa på kroken og holdt seg oppe ved å holde tak i snøret. Raskt hoppet den om bord i båten og satte seg ned. Mannen ble glad for han visste at dette var et godt tegn. Da marmælen begynte å hutre av kulde, tok mannen kofta og trakk den over sin lille gjest.
Marmælen satt der fornøyd og så på mannen som trakk den ene gilde fisken etter den andre opp i båten. Å få en marmæle om bord betød lykke. Brått hoppet marmælen ut i havet og var borte. Mannen hadde båten full av fisk og rodde i land, og han var sikker på at marmælen nok ikke glemte å betale han for kofta.
Dagen etter var mannen ute på sjøen igjen. Været var godt, det var solskinn og fisket godt. Brått dukket marmælen opp og hang seg i båtripa og sa:
”Ro i land, ro land
du mann
som kofta ga
Det buldrer i sjø
Bølgene kan ta”
Dermed var den like fort borte som den dukket opp. Mannen tok raskt årene fatt og rodde mot land, han ropte til de andre fiskerne om at de måtte skynde seg. De bare lo av han. Knapt var han kommet i land før det braket løs et veldig uvær. Himmelen flammet og havet var som et veldig skred. Mannen reddet sitt utstyr og seg selv. De andre fiskerne omkom alle som en.