Jeg har strikket meg en ny genser. Grunnen var jeg ønsket å bruke den retrolignende skjorta, men det var litt trangt over bringa, for å si det sånn. Så restegarns genser ble det, og slike småsysler kan man også fylle opp tiden med.

Her er en fortelling om en mann som kvitter seg med et strikkeplagg.

Bibliografi
Nicolaisjen, O. (1887). Sagn og eventyr fra Nordland Samlede af O. Nicolaisjen. Kristiania: B. E. Hallings boghandels forlag.

En mann var blitt dømt til døden for en forbrytelse. Men da han bodde på en enslig øy og det ikke var anledning for ham å slippe bort, var han ikke blitt fengslet. Deet var ikke uvanlig at ugjerningsmenn fikk gå fri i dager og år blant skikkelige folk.

En dag kom lensmannen til øyen og ba ham være med ut på fiske. Mannen svarte at det var det samme hva han tok seg til, han hadde ikke noe godt i vente enten han rodde ut eller ble på landet. Så bar det i vei. Godt vær var det og godværet så ut til å vedvare. Fisken bet riktig godt og den ene store kveita ble trukket etter den andre. Mannen trakk da opp en marmæle, men ingen andre enn han selv så den. Han tok da sin nye kofte av seg, tullet den om marmælen og kastet den så ut på sjøen. De andre kameratene spurte om han var blitt gal da kastet sin fine kofte ut; det kunne han saktens la være, for koften gjorde ingen fortred. Men mannen svarte at han snart ikke trengte en kofte og han kunne gjøre med den som han ville.

Etter en stund så ha marmælen komme opp og rope: Hør på meg, mann som koften gav. Tag av! Han sa til de andre at det var best de rodde i land. Men lensmannen som var styrmann spurte om han var riktig i toppen. De kunne ikke ro i land nå, da fisken bet så godt og været var så vakkert og stille at en fjær ikke rørte seg på sjøen.

Etter en stund kom igjen marmælen opp og ropte: «Hør meg, mann som kofta gav, tag av tag av!». «Nei, nå måtte de ro i land,» sa mannen til kameratene, men de ville ikke høre på det øre for de hadde verken sett eller hørt det som marmælen ropte. For tredje gang kom marmælen opp og ropte med ynkelig røst: «Hør meg, mann som kofta gav, tag av tag av!» «Om vi skal komme levende i land», sa mannen, «så skal vi ikke drøye lenger her», og straks trakk han opp sitt snøre og begynte å ro av alle livets krefter. De andre lo av ham og sa at nå måtte den siste rest av hans forstand ha faret heden, siden han bar seg slik ad og så nødig de ville, måtte de vel følge ham. De andre femten båtene ble rolig liggende og brød seg ikke om følge dem som rodde i land så tidlig på dagen, når fisken bet så godt. Men snart røk det opp med et forferdelig uvær og kun med nød og neppe kom lensmannsbåten i land. De andre båtene verken hørte eller spurte man senere noe til. Stormen var så sterk at ingen som var lengre borte fra land kunne berge seg. Lensmannen gikk i forbønn hos kongen for den dødsdømte og fikk ham benådet fordi han hadde frelst ham fra å omkomme.

Comments

comments