«Nord sägner», Helsingfors 1983.

Det var en mann som holdt veldig av sin kone, men hun døde. Hennes lik lå fortsatt fremme, nedpakket, bortsett fra armene, for mannen var nemlig en stor noaide og han ville forsøke å få sin kone tilbake til de levende igjen.
Mannen var rik, han hadde mange rein og to reinvoktere. Han ba sin vakter om å holde øye med den døde, og om de så henne løfte en arm skulle de gjøre henne hel fri. Selv gikk han inn og la seg til å sove og ved siden av seg hadde han en stor kjøttgaffel. Det gikk en liten stund og plutselig fikk de to vaktene øye på en hånd som langsomt løftet seg opp. Men ingen av dem gikk fram for å løsne henne, slik de hadde lovet husbonden, enten ville de ikke eller så turde de ikke.

Det gikk en stund til, og den døde løftet seg halvveis opp, men hun var fastsnørt og ble heller ikke denne gangen løst av vaktene så hun fikk bli der hun var. De begge unge mennene var ikke dumme, de skjønte at den som løste henne ut, måtte faktisk løse henne ut, altså måtte bytte plass med henne, gi sitt liv for henne.

Like etterpå våknet mannen. Han hadde vært i åndenes rike. Der nede sto hans kone allerede brud; hun skulle giftes bort til en dauing, forberedelsene til bryllupet var i gang. En av gjestene tittet u og fikk øye på mannen som kom. «Hvem er det der ute? Det er vel ikke en søvngjenger?», sa han. «Nei», var det en annen som sa.

Mannen gikk nærmere, sakte og sto tilslutt bak bruden. Han grep tak i henne og ville dra henne med seg. Da ble det stor oppstandelse, gjestene reise seg og samlet seg rundt dem.

Om vaktene hadde løst den døde, så hadde mannen fått henne med seg. Men nå kunne han ikke få henne løs. Og det var bare ved hjelp av den store gaffelen at noaiden slapp løs fra de døde.

Comments

comments