Det var engang et par folk som ikke fikk barn og dette tok de seg så nær av at de gikk og sturte lenge begge to. Det hadde prøvd bønn og både det ene og det andre uten at det hjalp det grann.
Stadig dro mannen ut i skogen og sturte. Der snakket han med seg selv og klagde høylytt. En dag var mannen i skogen og da kom det et kvinnfolk til han: Jeg ser deg så ofte, sa hun, du går slik og sturer så det er noe som er i veien. Si meg hva det er og jeg kan kanskje hjelpe deg. Å nei, det er ingen som kan hjelpe meg, svarte mannen, men jeg ser du mener godt og da kan jeg fortelle om det som er i veien. Vi vil så gjerne ha barn, både kona mi og meg. Men vi får ingen og når det ikke har blitt noen, så kommer det nok ikke til å bli noen heller. Si ikke det, sa hun, kom igjen i morgen hit, på samme tid så skal jeg gi deg noe du kan gi din kone. Det tenker jeg kan hjelpe. Mannen trodde ikke noe særlig på det, men han skulle alltids prøve.
Dagen etter var han der på avtalt tid og kona kom bærende på en liten pakke. Nå skal du gi dette til kona di og ikke se på det selv, sa hun. Det lovet mannen. Men da han kom alene med denne pakken kunne han ikke dy seg. Han pakket opp for å se hva det var. Der lå det ikke annet enn en liten stekt fisk. Ja, det var det jeg ante, sa mannen, hun har narret meg, dette kvinnfolket. Dette er da ingenting å bære hjemover. Han åt opp fisken og tenkte ikke mer på det.
Men snart lystet mannen på det ene og det andre. Etter en stund tok den ene låret hans til å tykne svært. Men likevel dro mannen ut i skogen hver dag. Etter hvert var låret så stort at han knapt kunne gå, likevel bar det ut i skogen. Og en dag da han var ute i skogen, sprakk det og ut av låret falt det et lite pikebarn.
Mannen ble stående å glo på barnet. Brått kom han på fisken han hadde spist og han forsto at han hadde gjort noe galt. Mannen visste ikke helt hva han skulle gjøre, det burde han. Det kom det en stor ørn og tok barnet og fløy til reiret sitt med det. Redet var i en høy, diger lind helt ute ved havet.
Denne ørnen ville ikke ete opp barnet. Hun ga det mat og hadde det under vingen sin om natten. Der var barnet en stund. Da hendte det at kongssønnen i landet kom ridende opp stranden. Han var en guttunge som var ute og red for moro skyld.
Hesten hans bråstoppet rett under linda, den sto som fjetret og mens prinsen drev og skulle få hesten videre hørte han barnegråt fra linda. Han så opp. Det var så tett med løv at han ingen kunne se. Gutten ga seg ikke med det. Han svingte seg fra hesteryggen opp i greinene og klatret til vers. Der fant han reiret med barnet i. Han tok barnet med seg og så fort han kom på hesteryggen snudde hesten av seg selv og dro tilbake til kongsgården.
På kongsgården ble jenta oppfødd som hun skulle være en prinsesse og så snart hun var voksen ble hun gift med prinsen.
Da sang hun:
En fisk var far
En mann var mor
En lind kledde meg
En ørn fødde meg
En fole meg fant
Jeg prinsen vant.