Det var en mann og en kone som hadde klart seg bra her i verden til tross for at ingen av dem kunne sies å være direkte kloke. Konen laget maten, men maten ble alltid svidd fordi hun glemte å ha i vann. Først likte ikke mannen maten, men etterhvert så vendte han seg til det og ville ikke ha annen mat enn hennes. Spiste han hos venner ble han aldri fornøyd.
Så døde hans kone og han ville kun gifte seg igjen dersom han fant noen som kunne lage like fortreffelig mat som henne. Snart visste hele landsbyen at hans avdøde kone hadde vært en fortreffelig kokke og at mannen bare ville gifte seg igjen dersom hans nye kone kunne lage like god mat.
Dette hørte til slutt en enke som var enestående til å lage mat og hun sendte et bud til mannen om at hun ville gifte seg med ham. Og siden det gikk rykter om at hun laget de aller beste retter, bestemte han seg for å gifte seg med henne.
Ikke før hadde hun laget mat til ham den første dagen begynte han å klage. Det var slett ikke sant at hun var en god kokk for det smakte ikke like godt som han var vant til.
Slik gikk det videre uke etter uke, måned etter måned og aldri var mannen fornøyd. En dag, hvem vet hvordan det gikk til, glemte konen å fylle på vann og maten ble brent. Først ville hun kaste den, men siden det var midt på dagen allerede og mannen akkurat kom hjem slik at hun ikke rakk og lage noe nytt, serverte hun ham det hun hadde. Da likte mannen maten og lovpriste kokkekunsten hennes. Og fra den dagen av lot hun alltid maten bli svidd før hun serverte den.
(Kilde: Mazedonische Volksmaerchen)