Kilde: Ryder 2000: s. 61

Dette er en dilemma fortelling fra India. Fortellingens innhold er kanskje banalt og muligens noen til og med opplever den som krenkende og det er derfor den egne seg godt for å sette i gang en diskusjon, om du skulle trenge å ha noe å diskutere denne sommeren!

I en by levde det en kjøpmann med en eneste datter og hun var vakker som den lotusblomsten gudinnen Lakshimi holder skånsomt i sin hånd. Kjøpmannen giftet bort sin datter til en annen kjøpmann og han flyttet inn i hjemmet til sin datter og svigersønn. Ettersom tiden gikk skulle det vise seg at datteren hatet sin mann slik en syk hater sin bitre og sure medisin.

En dag reiste ektemannen bort til en annen by og hans kone ble igjen hjemme. Det var en varm sommer og kona måtte tilbringe dagene inne bak et gittervindu med en tjenestepike som eneste selskap. Solen var så sterk at det var som om de febersyke dagene beveget seg i sneglefart og alle som gikk ut klamret seg til skyggene. Da det var på den tiden da månen skinte om nettene med sitt bleke gule måneskinn at kjøpmannens kone sto og så ut av gittervinduet en kveld. Hun sto der i tynne klær og stirret ned på veien som gikk forbi huset. Da fikk hun øye på en ung vakker mann som kom gående med sin gode venn. Han var så vakker at han var som en gud født på nytt. Han var sønn av en braman. Han løftet blikket og fikk øye på henne gjennom gittervinduet. I det samme lyste månen og da deres blikk møttes var det som om de omfavnet en elskede etter en lang adskillelse. Han ble så slått av kjærlighet at han følte seg syk og hans gode venn måtte nærmest bære han hjem. Hun var ikke mindre syk av det hun hadde sett og følt. Hun ba sin trofaste tjenestepike om å finne ut av hvem han var og deretter trakk hun seg tilbake til sitt rom. Der lå hun i senga og om igjen og om igjen gjenlevde hun det korte øyeblikket de hadde møttes på avstand og dette ga henne en het feber. Etter tre dager var hun blek og tynn av adskillelse fra han hun egentlig aldri hadde møtt. En natt da månelyset falt inn gikk hun ut i hagen mens alt folket sov. Hun hadde bestemt seg for å dø. Der ute i hagen hadde hennes egen far satt opp et bilde av gudinnen Gauri. Hun satte seg ved bildet, hilste og ba og sa: ”Gudinne, siden jeg ikke kan få han jeg elsker, skal han være min i et annet liv”. Hun laget en løkke av et av sine plagg og hang det fast i asokatreet. I samme øyeblikk våknet hennes trofaste tjenestepike og da hun ikke fant kvinnen på rommet, sprang hun ut og lette. Hun så kvinnen feste løkken om halsen og hun ropte: ”Nei, nei!” mens hun sprang mot henne og kuttet løkken.

Kvinnen falt sammen i smerte og sorg, tjenestepiken prøvde å trøste henne og få ut av henne det som plaget henne så ille at hun ville dø. Da reiste hun seg og sa: ”Min venn, jeg kan ikke være forent med han jeg elsker. Jeg er avhengig av min far og andre mennesker. Døden er den lykkeligste tingen for meg.” Tjenestepiken sa: ”Kjærlighet er en hard mester som har redusert deg til et menneske med lengsel etter døden.” Gradvis brakte hun henne tilbake til livet med kaldt vann og vifter. Hun laget en enkel seng av lotusblader. Hun la kalde perler på hennes bryst. Da kvinnen kom til seg selv gråt hun og sa: ”Den ilden som er i meg kan ikke slukkes med dyrebare perler. Om du ønsker å redde mitt liv, bring min kjære til meg.” Tjenestepiken lovet at neste kveld skulle hun finne han og bringe han til denne hagen, om hun bare var tålmodig og gikk til sitt rom. Kvinnen tok perlene og ga de til tjenestepiken som en gave og så gikk hun til sitt rom.

Dagen etter snek tjenestepiken seg ut for å finne bramanens sønn. Da hun omsider fant fram, fant hun den unge mannen liggende under et tre i en hage. Hun snek seg innpå i skjul, hans venn sto over han og viftet mens den unge mannen stønnet. Vennen sa: “Min venn, du må trøste deg selv ved å nyte livet i denne hagen, ikke være så urolig.” Han sa til sin venn: ”Mitt hjerte er stjålet. Det finnes ikke lenger i kroppen min, hvordan kan jeg da trøste det? Tenk heller ut en plan på hvordan jeg kan treffe henne, hun som stjal mitt hjerte.” Tjenestepiken kom fram og sa: ”Min herre, jeg er sendt til dere og bærer med meg et budskap. Hun jeg tjener hos har også fått fratatt sine tanker og hun kan ikke tenke på noe annet enn deg. Hennes tårer gjør henne blek, som bier lengter etter honning lengter hun etter deg. Om dere ønsker kan jeg fortelle hva som er bra for dere begge.” Den unge mannen ble henrykt og ba henne fortelle hva hun hadde i tankene. Tjenestepiken sa: ”I natt vil bringe deg min herre i all hemmelighet til hagen. Og der vil dere to bli forent.” Dette gledet bramanens sønn og det gledet også hennes frue da hun senere fikk samme beskjed.
Dagslyset og solen flyktet vekk etterfulgt av skumring. I øst prydet månen himmelen og blomstene lukket seg i hemmelighet. På den tiden kom den unge elsker til hageporten. Den unge kvinnen satte seg under et tre i hagen og ventet. Tjenestepiken hentet den unge mannen ved porten og ledet han til hans drøm. Da hun så han komme gående reiste hun seg opp, sprang mot han og hev seg om halsen på han. Denne gleden, denne berøring, deres kropper som omfavnet hverandre for første gang var et møte som fikk dem til å stønne av lengsel og lyst. Hjertet slo fort i hennes magre kropp, det ristet behagelig og gledelig i underlivet. Hennes lepper ble røde og fyldige. Alt skjedde og det ble for mye. Hun falt på bakken som en vinranke brukket av en sval vind. Der døde hun. Han holdt sin kjære hardt, omfavnet og kysset henne. Han gråt veldig og under byrden av sorgen brast hans eget hjerte. Og da de begge var døde, la mørket seg tett og månen gjemte seg i sorg.

Dagen etter fikk de pårørende høre historien og de kom fylt med engstelse og undring og sorg og galskap. De visste ikke hva de skal gjøre, men sto lenge med nedslåtte øyne. En utro kvinne var en vanære for en familie. Kvinnens mann kom akkurat tilbake fylt med lengsel etter sin kone. Da han så sin kone død i en annen manns armer, døde han selv straks. Hans tjenere og familie gråt og bar seg såpass at det nådde gudene og halvguder ba til gudinnen Gauri: ”Du er tilbedt der nede i hagen med ditt eget bilde. Vis dem nåde i deres elendighet.” Hun hørte deres bønn og sa: ”Alle tre skal leve igjen, og glemme sin fortærende kjærlighet.” De tre døde våknet opp som om av en dvale. De var flaue der de lå, men de dro til sitt. Og hos kjøpmannen ble det holdt et gjestebud.

Dette er en dilemma fortelling og spørsmålet er: Hvem var den mest tåpelige av disse tre som døde for kjærlighet?

Comments

comments