Det var en mann som hadde hus, rikdom, slaver og tjenere og mye annet man kan tenkte seg. Mannen døde og etterlot alt dette til sin eneste sønn. Men den unge mannen kjente i sin måte og sløste bort alt på det glade livet. Han ga gladelig bort gaver og hadde snart brukt opp all rikdommen. Han begynte å selge gjenstander, slaver, men til slutt var han så fattig at han måtte arbeide der han fant arbeid.
En dag satt han ved en mur og ventet på at noen skulle komme forbi og gi han arbeid, da kom det en godt kledt mann og hilse på han. De to kom i snakk, den unge mannen fortalte sin fortelling og den andre tilbød han et arbeid. Dette gikk mannen med på, han skulle få alt det han trengte, kost og losji, men det var en betingelse og det var at han aldri stilte et spørsmål uansett hva han så eller opplevde. Dette gikk den unge mannen med på.
Den eldre mannen ba den unge om å bli med han. Han fikk klær av lin som han tok på seg og sammen gikk de av gårde. De kom til et prektig sted. I midten av bygget var det en fontene med fugler som sang vakkert. Det var flere små rom, taket var dekorert og det var vinduer med utsikt til en praktfull hage. Den unge mannen ble bedt om å gå inn i et av de små rommene. Dette var dekorert med farget marmor og takket var i blått og gull. Det var tepper der av silke. I rommet satt det ti menn med ansiktene mot hverandre, de satt og klaget og gråt. Den unge mannen undret seg over det han så og skulle til å spørre den andre om hva dette var, men så husket han betingelsen og han tidde stille. Den eldre viste den yngre en kiste og sa: ”I denne er det tusen gull mynter ”Hver dag skal du fordele mynter mellom oss og deg selv, slik du finner rettferdig.” Hver dag gjorde den unge mannen dette fram til en av de ti mennene døde. Hans venner vasket han og la han i et hvitt klede og gravla han i den vakre hagen. Og med tiden, døde den ene etter den andre, til det bare var den eldre og den unge mannen igjen. Det levde sammen en del år. Så ble den eldre syk og den unge fryktet for hans liv. Han sa til den andre: ”I alle disse årene har jeg tjent deg og tjent deg trofast.” Den andre svarte: ”Ja, du har tjent oss godt.” ”Nå som du også ser ut til å vandre bort fra denne verden, ønsker jeg å vite hva som har forårsaket denne sorg og klage jeg har sett.” ”Jeg ber deg om å ikke åpne den døren”, sa den eldre og pekte på en dør. ”Lar du være, vil du leve et godt liv. Men om du åpner den døren, vil du lide samme skjebne som oss andre her.” Så ble den eldre stadig sykere og en dag døde han. Og han ble gravlagt i hagen der de andre lå.
Den unge mannen ble værende i huset. Alt var nå hans og han trengte ikke å ha noen bekymringer i livet. Og selv om han ikke ønsket å åpne døren, ville han undersøke den. Det var en elegant dør. Den var dekket av spindelvev og den var lukket med fire jernlåser. Han forlot døren, men hans nysgjerrighet var vekket. Han klarte å holde seg i syv dager, men en dag sa han til seg selv: ”jeg må åpne døren og ta konsekvensene av det som skjer.”
Han gikk til døren, tørket vekk spindelveven, låste opp de fire låsene og åpnet døren. Bakenfor var det en lang trang gang som han vandret i i lang tid. Så kom han til bredden av en stor elv. Mannen undret seg over dette. Han gikk alene langs elvebredden, men brått kom det en stor ugle som grep den unge mannen i sine klær og fløy med han til en øy midt i havet.
Mannen ble sittende der og visste ikke helt hva han skulle gjøre. Han fikk øye på et skip som nærmet seg. Skipet var vakkert og ombord var det ti kvinner, alle vakre som månen. Da de fikk øye på han, steg de i land og kysset hans føtter og sa: ”Du er vår konge og brudgom.” Så kom det fram en kvinne som var som solen som kysser himmelen. Hun var vakkert kledd, i hånden bar hun et silkestoff og på hodet hadde hun en krone. Hun gikk fram til han og satte en krone på hans hode og så bar de ti kvinnene han ombord på skipet. Så seilte skipet.
Det seilte til det nådde land. Der var det soldater som bar bannere og musikere som ønsket han velkommen. Da han gikk i land fikk han en hest som han steg opp på og med soldater på hver sin side, red han av gårde. Den ungen mannen var ikke sikker på om han drømte eller var våken, men han red med. De kom fram til palass omgitt av vakre hager, elver og skoger. Og alle slags fugler sang han vakkert velkommen. Frem fra palasset kom det ridende en konge. Kongen steg ned fra sin hest og det samme gjorde den unge mannen. Kongens ansikt var tildekket. De hilste på hverandre og steg opp på sine hester igjen. Kongen ba den unge mannen om å følge han. De gikk inn i palasset, kongen plasserte den unge mannen på tronen og sattes seg ved siden av han. Da kongen viste sitt ansikt, så han at det var ingen mann, men en kvinne. En kvinne som var det vakreste han noensinne hadde sett. Hun så på han og sa: ”Konge, jeg er dronning i dette land, og alle soldater du ser, er kvinner. Det finnes ikke en mann her. Mennene i vårt land er de som dyrker sorgen, og reparerer bygg og driver med handle. Kvinnene er soldater ledere, lærere og filosofer. Den unge manne undret seg over dette. Så kom vesiren, som var en gråhåret kvinne. Dronningen spurte mannen: ”Vil du la meg være din dronning?” Da reiste mannen seg og kysset bakken ved hennes føtter, men hun forbød han det. ”Jeg er din tjener”, sa han. ”Se deg omkring”, sa hun, ”alt det du ser er ditt. Du kan gjøre akkurat hva du vil. Men”, sa hun og pekte på en dør, ”du må aldri åpne den døren.”
Så ble de gift og det var en stor fest. Vesiren sørget for at alle som burde være tilstede, var tilstede. Så levde han der i syv år og hadde et godt liv.
En dag satt han og så på døren og han sa: ”Om tro det ikke bak den døren er enda større skatter enn her. Det er vel derfor hun forbød meg å åpne den!” Han sto opp og åpnet døren. Og der var det den fuglen som engang hadde fraktet han. Fuglen så han og sa: ”Velkommen til en ulykkelig slutt.” Da han hørte disse ordene, prøvde han å flykte. Men den fulgte han, grep han og fløy av gårde med han mellom himmel og jord. Og den slapp han ned på det stedet den engang hadde funnet han. Så forsvant den.
Han gråt og klaget, men til ingen nytte. Alt var nå borte. Han ble værende ved elvebredden i håp om at fuglen skulle komme tilbake og bringe han til hans kone. Det gjorde den ikke. Han gikk den lange gangen tilbake til det huset som han hadde forlatt. Han gikk inn i det rommet hvor det en gang hadde sittet en rekke menn, han visste nå hvorfor de gråt og klaget. Han satte seg ned og gråt og klaget. Der ble han til han døde og ble gravlagt i hagen.