I dag er jeg alene på morgenkvisten og jeg må konstatere at det åpne såret innvendig vil aldri forsvinne. Tirsdagen 11. mai kom telefonen jeg fryktet. Jeg satt og veiledet en masterstudent, for så å brått hive meg rundt og komme meg til sykehuset i en fart. Alexandra ringte, oppløst over at det vi i det lengste håpet aldri skulle skje, skjedde. Daniel lå for døden.
Legen tok meg inn på et rom og fortalte om det alvorlige. Jeg holdt gråten. Daniel skulle ikke få se meg gråte. Han skulle få lov til å forlate oss trygt. Jeg strøk han over hans verkende hode og sa dette kom til å gå bra. Det kom til å gå bra, som den gangen han reiste på speiderleir eller til Hudøy om sommeren.
Jeg vet ikke hvordan tankene til en døende vandrer, men noen satt alltid ved siden av han, Alexandra, en venn, et familiemedlem. Da han åpnet øynene satt det noen han kjente der som han kunne i et øyeblikk hvile øynene på. Daniel viste ingen frykt for den siste stunden som var kommet.
Det er ikke bare sorgen som er igjen, selv om den skygger indre og ytre liv. Det er også igjen et lunt smil fordi vi klamrer oss til minner om hans latter.