muntlig kilde: Sally Pommes Clayton

Dette er en fortelling jeg har hørt Sally Pommes Clayton fortelle. I følge henne brukte hun flere kilder til fortellingen: indianere i Nord-Amerika og Grønslandske kilder. Fortellingen hørte jeg i 1998, da fortellergruppen ”The Company of storytellers” hadde sin forestilling ”Become a part of it” i Norge. Selv om jeg selv aldri har fortalt fortellingen, gjorde den et uslettelig inntrykk på meg.

En ung kvinne lå i sitt telt. Hun var kommet i den alderen hvor det var på tide å finne en passende make. Hun lå der og bålet som varmet opp teltet var i ferd med å slukne. Det var kun glørne som glødet og teltet lå i mørke. I det bålet sluknet, fikk den unge kvinnen se en skikkelse i åpningen. Kvinnen følte ingen redsel. En mann kom inn til henne, la seg ned ved siden av henne og strøk henne forsiktig. Hun kjente ingen uro og sovnet. Neste morgen var han borte. Den samme kvelden skjedde det igjen. I det glørne sluknet sto han i teltet, han kom inn la seg ved siden av henne og strøk henne til hun sovnet. Han var borte da hun våknet. Den tredje natten kysset han hennes ansikt, den fjerde hennes munn, den femte hennes bryst. Hun så han aldri, men han pirret hennes tanker og hennes kropp ble varm når hun tenkte på han. Den 6. natten kilte og kysset han henne og la se over henne og den 7. natt trengte han inn i henne.

Hun så han aldri. Etterhvert lengtet hun etter nettene, hun gjorde seg i stand til han skulle komme. Så kom nysgjerrigheten. Hvem var han som hver natt kom til henne? En kveld la hun hendene ned i glørne og tok asken på dem. Da han kom, var det hun som strøk han. Hun strøk hans panne og hans bryst. Neste dag gikk hun rundt og så etter han. Hun så på guttene, men ingen bar merke av aske. Hun så på mennene og fedrene, men ingen var de merket av henne. Hun så på de eldste. Da hun hadde studert alle mennene, bestemte hun seg for å dra til jegerne. De som sto litt utenfor. De som hverdag dro ut for å sørge for mat til stammen. De som var sterke og hadde mot. Hun gikk mot dem. Og hun fikk se han. Han som bar merket av aske i sin panne og på sitt bryst. Han var hennes bror.

Hun gikk hjem. Hun tok en blære. I den tisset og bæsjet hun. Hun skar av seg sine bryster og blandet det i blæra. Så gikk hun ut. Såret og blodig og bærende på blæra. Hun gikk til jegerne og hun gikk mot han. Hun ropte til han: «Siden du like meg så godt, så drikk meg.» Han trakk seg unna, han gikk bakover. Hun fulgte han og gjentok: «Siden du likte meg så godt, så spis meg.» Han begynte å løpe, hun løp etter. Han løp fort og hun løp fortere. Så sprang han opp i himmelen og ble månen. Hun sprang etter og ble den røde solen som alltid følger månen.

Comments

comments