Moren hadde alltid sagt til jentene at de ikke fikk prate med fremmede mennesker. Men en dag da Blåklokke og Røddukke gikk til det lille torget i byen fikk de se en gammel kvinne som satt på en benk. Hun hadde en sort hette og hvite hansker og ansiktet hennes var hvitpudret så hun så ut som et spøkelse. Den sorte kjolen rakk helt ned til marken og det hørtes ut som silkepapir når hun beveget seg. Kvinnens øyne var gjemt bak noen briller med tykke fargede glass. Hun vinket til jentene. ”Kom hit”; sa hun og hennes røst hørtes som når man blar i en gammel bok.
Jentene ble stående et stykke unna, de kom på hva deres mor hadde lært dem. Men når kvinnen fant fram en spilledåse kunne de ikke la være. De gikk nærmere for å kikke. Men stive fingre i de hvite hanskene, vred kvinnen om nøkkelen i spilledåsen. Hun løftet på lokket og det hørtes klingende musikk og to bittesmå figurer, en gutt og en jente, dukket opp og begynte å danse. Den lille guttens munn var trist og jenta hadde en tåre under hver øye. Men Blåklokke og Røddukke ble ivrige. De lo av glede, klappet i hendene og ba den gamle kvinnen om å være så snill og gi dem spilledåsen.
”Jeg skal gi den til dere”; sa hun, ”men bare om dere lover å være slemme! Kom tilbake i morgen og fortell for meg hvor ekle dere har vært.” Så stoppet musikken og de to små figurene sluttet å danse. Kvinnen la spiledåsen bort. ”Gi meg et kyss og spring hjem.”, sa hun med sin raspende røst. Jentene kysset hver kinn og syntes at den gamles pudder smakte som støv. Så sprang de hjem.
Den kvelden var Blåklokke og Røddukke så stygge som de kunne. Da deres mor spurte om de hadde snakket med noen fremmede, løy de og sa ikke noe om den gamle kvinnen i sort kjole eller spilledåsen. Senere bråkte de, sølte ut sin mat, skrev i bøker og nektet å gå for å legge seg. Deres mor ble opprørt og sa: ”Om dere fortsetter å oppføre dere slik, må jeg dra og la dere få en ny mamma som har øyne av glass og trehale på ryggen.” Men jentene hørte ikke på det øret. De kunne kun tenke på spilledåsen som skulle være deres belønning.
Neste morgen steg søstrene tidlig opp og løp til markedet. Der traff de den gamle kvinnen i sort. Hun tok fram spilledåsen og de to figurene danset som før- ”Gjorde dere det jeg ba dere om?”, spurte hun da musikken tok slutt. De fortalte hva de hadde gjort. ”Å nei”, sa hun. ”Det der var ikke særlig spesielt. Det må være verre saker. Gi meg et kyss og spring hjem.” Denne gangen smakte hennes kinn som bordet der hjemme når deres mor pusset det med sitron og bonvoks.
Hele dagen lang var Blåklokke og Røddukke så ekle som de bare kunne. De hev sine tekopper i gulvet, rev i stykker klærne, rullet seg i gjørmehull, dro opp alle blomstene i hagen og slapp ut kanarifuglen så den rømte. ”Hva er galt med dere?”, sa moren. ”Har dere snakket med noen dere ikke kjenner?” ”Nei, det har vi ikke!”, svarte jentene med en stemme.
”Kjære barn”, sa moren trist, ”dere kan ikke oppføre dere på den måten. Om dere ikke slutter, må jeg reise bort og la dere få en mamma med øyne av glass og en trehale på ryggen.” Men barna trodde hun bare fant på det for å skremme dem til lydighet, så brydde seg ikke om hva hun sa.
Neste morgen steg de enda tidligere opp og sprang til den sortkledde kvinnen. Da de fortalte henne hva de hadde gjort, skjelte hun på dem. ”Dere er ikke ekle. Dere må oppføre dere riktig ille om dere vil ha spilledåsen. Jeg skal gi dere en siste sjanse.” De kunne ikke se hennes øyne bak de mørke brillene, men munnen var streng og hun lo ikke lenger. Da de kysset henne på kinnene kjentes huden kald og hard.
Redde for å miste spilledåsen, sprang de for hjem. Denne gangen slo de i stykker stoler og porselen, de rev sine klær i småbiter og pisket hunden. De kløp til og med sin mor. Tislutt ropte moren sorgfullt: ”Nå må jeg sikkert reise vekk og forlate dere til en ny mamma med øyne av glass og en trehale bak.” Jentene brydde seg ikke om hva hun sa. De tenkte bare på spilldåsen som snart var deres. ”I morgen når vi har fått den, skal vi bli snille igjen,” sa de til hverandre.
Neste morgen sto Blåklokke og Røddukke opp tidligere enn noensinne og gikk for å treffe den gamle kvinnen. Hun klappet på spilledåsen som lå stille på hennes knær og sa: ”Har dere fortjent den her?” ”Å ja,” skrøt jentene og så fortalte de ivrig om alt det de hadde gjort. Den gamle kvinnen lo og klappet hendene mot hverandre med en lyd som hørtes ut som trepinner mot hverandre. ”Ja,” sa hun, ”nå har dere vært riktig stygge, og nå har mamma reist langt bort for å finne deres papp. Snart kommer dere til å få en ny mamma med øyne av glass og trehale bak på ryggen; og spilledåsen skal dere også få.” Nå ble jentene redde. Spilledåsen spilte ingen rolle lenger. De sprang hjem, men fant huset tomt. De håpet at moren bare hadde gått for å handle. De skuret gulvet, pusset sølvet og forsøkte å rydde etter seg. Da det begynte å bli kveld, de satte vann på varmen for å ha te når moren kom hjem.
Mens de ventet på at vannet skulle koke, var det noen som banket hardt på døren. ”Hvem er det?”, spurte Blåklokke. ”Det er mamma”, svarte noen med lav røst. ”Åpne døren, jeg har glemt nøkkelen.” Det var noe i stemmen som var merkelig, syntes Blåklokke. Men Røddukke skrek: ”Vi trodde du hadde reist din vei”# Hun låste opp og åpnet døren før hennes ssøter fikk stoppet henne.
Der sto den gamle kvinnen. Hun var så lang at hennes hette nesten slo i dørkarmen, og hennes svarte kjole fylte hele døråpningen. Hennes fargede briller var store som tefat. ”Hvor er mamma?”, spurte Blåklokke. ”Da dere var så slemme, har deres mamma reist sin vei”, sa kvinnen. ”Jeg er deres nye mamma.” Hun tok et tungt steg inn i stuen, nå virket hun enda større. Hennes hette slo nesten i taket. Bak hennes enorme svarte kjole hørtes det en dunkende lyd. ”Løp”, skrek Blåklokke til Røddukke. ”Vi gjemmes oss til vår riktige mor kommer hjem!”
Men en lang trehale svepte plutselig fram under den svarte kjolen og slo til dem så de falt omkull på gulvet. Da deres nye mor tok av seg brillene lyste hennes øyne av glass opp rommet med et lyn så rakst at Blåklokke og Rødduke tydelig så noe rundt og mørkt nærme seg dem. Det var vesken til deres nye mamma som var så stor at den rommet dem begge.
En morgen traff to små gutter som lekte på torget en gammel kvinne i svart kjole og med mørke briller. Hun vinket til deg. Første våget de ikke å komme, fordi de husket at deres mødre hadde advart dem mot fremmede. Kvinnen tok fram en spilledåse. Da hun løftet på lokket hørtes en klingende musikk og to bittesmå jenter, en med lysende blå øyne og en med en rød kjole, begynte å danse. Guttene syntes det var flott. ”Kan vi få den spilledåsen?”, spurte de. Kvinnen lo og sa: ”Kan dere være slemme?”