Her er dagens fortelling. Du kan også lese en fortelling her.
Kilde: Asbjørnsen, P. C., & Grässe, D. (1920). Eventyr fra fremmede land. Kristiania: P.F. Steensballes bokhandels eftg.

Det var engang en enke. Hun hadde en datter som var så vakker. Moren var beskjeden, men datteren var stolt. Hun hadde mange friere, men hun syntes ikke at noen var gode nok og jo mer umake de gjorde seg, desto stoltere ble hun.

En månelys natt våknet moren og da hun ikke fikk sove igjen, tok hun rosenkransen ned fra veggen og begynte å be for datteren; for hun var så bedrøvet over henne. Datteren lå ved siden av henne og sov. Moren satt og så på datteren; og gledet seg over hvor vakker hun var. Da lo datteren i søvne. «Jeg undres på hva for noe vakkert hun drømmer siden hun ler slik,» tenkte moren, sa ba hun «Fadervår», helt ut, hengte rosenkransen opp igjen og la seg til å sove.

Om morgen spurte hun datteren: Kjære, si meg hva vakkert du drømte i natt, du lo i søvne? Hva jeg drømte, mor? Åh, jeg drømte at det kom en og fridde til meg, han kjørte i en kobbervogn og han ga meg en ring med edelsteiner i, de skinte som stjernene på himmelen. Og da jeg kom inn i kirken, så folk bare på jomfru Maria og meg.

Barnet mitt, det er altfor store drømmer, sa moren, men datteren gikk til arbeidet sitt og sang.

Den samme dagen kom en vogn kjørnede inn på gården og en gårdmannsgutt som alle snakket godt om, kom og fridde til henne og ville feste henne til bondebrød. Moren syns godt om ham; men datteren sa: «Om du så kom i en kobbervogn og ga meg en ring med edelsteiner som skinte som himmelens stjerner, så ville jeg ikke ha deg allikevel.»

Så måtte frieren gå sin vei og bedrøvet var han. Men moren sa det var dumt gjort. Den neste natten våknet moren igjen, tok rosenkransen og ba så inderlig for datteren.

Med en gang lo datteren høyt i søvne. «Jeg undres hva hun drømte,» tenkte moren, ba Fadervår en gang til, hengte opp rosenkransen og la seg; men hun fikk ikke sove på lenge.

Om morgenen spurte hun datteren: «hva var det for noe rart du drømte i natt, du lo i søvne?» «Hva jeg drømte, mor? Åh, jeg drømte det kom en og fridde til meg, han kjørte i sølvvogn og han ga meg et gullpannebånd. Og da jeg kom inn i kirken, så ikke folk så mye på jomfru Maria som på meg.» «Ikke si slikt barn! Det er altfor store drømmer. Be, så du ikke faller i fristelse!» Moren snakket alvorlig til henne; men datteren gikk ut for å slippe henne preken og slo døren hardt igjen etter seg. Samme dag kom en fin herskapsvogn kjørende inn på gården og det kom store herrer og fridde og ville feste henne til herrebrød. Moren syntes det var altfor stor ære; men datteren var like stolt. «Om dere kjørte i sølvvogn og ga meg gullpannebånd, så fikk dere meg ikke allikevel,» sa hun. Frierne reiste, og moren skjente. «Min datter, vær ikke så stolt, stoltheten hører helvete til,» sa hun; men datteren bare lo.
Tredje natten lå datteren og sov; men moren kunne ikke få sove av sorg over datteren; og rosenkransen hadde hun i hånden hele tiden. Med en gang hørte hun datteren slå opp en høy latter i søvne. «Å, herregud,» tenkte moren, «hva drømmer nå det ulykkelige barnet igjen,» og hun ba til den lyse morgen. «Begynner du at skjenne igjen nå?» sa datteren. «Si det,
bare si det,» sa moren. «Nå ja, jeg drømte noen kom og fridde til mig, og de kom i en gullvogn og jeg fikk en gulldrakt. Og da jeg kom til kirken, så folk ikke på noen andre enn meg.»

Moren vred hendene sine; men datteren sprang ut av sengen, tok klærne med
seg og løp for at slippe morens formaninger. Den samme dagen kom der tre vogner kjørende inn på gården, en av kobber, en av sølv og en av gull. For den første vognen var det to hester, for den andre tre, og for den tredje var der åtte stolte hingster. Utav
kobbervognen og sølvvognen sprang det junkere med røde bukser og grønne luer og frakker; men utav gullvognen kom en ridder i en drakt av bare guld. De gikk inn i stuen alle sammen, og den unge guldridderen ville ha datteren til kone. «Bare vi var verdige til en slik lykke,» sa moren. Men datteren tenkte ved seg selv: «Det er jo ham jeg har drømt om!» og hun skyndte sig inn i kammerset sitt for at binde en bukket av blomster. Da hun var ferdig med den, ga hun frieren den efter landets skikk, og så gav han henne en gulldrakt, et gullpannebånd og en ring med edel stener som skinte som himmelens stjerner. Da datteren
var ute og pyntet seg, spurte moren: «Hva slags brød fester De min datter til?»
«Vi har brød av kobber, av sølv og av gull,» sa han, «hun kan velge hva hun liker best.» Moren syntes alt dette var rart; men datteren brydde seg ikke om det. Da hun hadde fått på seg gulldrakten var hun så deilig. Brudgommen tok henne ved hånden, og så gikk de til kirken; men datteren ba ikke moren velsigne henne, og hun sa ikke farvel til sine pikedager, som skikken var. Moren var redd og sto i døren og ba for brudeparet. Da de kom fra kirken, satte bruden og brudgommen seg i gullvognen, og følget satte seg i sølvvognen og kobber vognen, og så kjørte de av gårde; men datteren sa ikke farvel til mor sin engang.

De kjørte og de kjørte til de kom til et fjell. Der var det et hull så stort som en port. Inn igjennom det hullet styrte de hestene. Da de var kommet innenfor, blev det et forferdelig jordskjelv, så fjellet styrtet
ned bak dem. Nå var det aldeles mørkt omkring dem på alle kanter. Bruden ble redd; men brudgommen sa: «Vær ikke redd, vent litt, så blir det nok lyst og deilig igjen.» Så kom det løpende små nisser fra alle kanter, de hadde røde bukser og grønne luer og fakler i hendene, og alle hilste på herren sin, malmkongen, og lyste for ham. Nå så bruden hvem hun hadde fått til mann. Men det brydde hun seg ikke om. Siden kom de til store skoger og fjell, så store at de nesten rakk opp til himmelen; men alt sammen var av bly. Da de var kommet forbi der, blev der et jordskjelv igjen, og
alt bak dem styrtet ned. Nå kom de til en stor slette, hvor allting skinte og lyste, og midt på sletten stod
et gullslott som var prydet med sølv og edelstener.

Malmkongen førte henne inn i slottet og sa at alt dette skulle hun eie.
Hun var forundret og glad over all den rikdom hun så. Da hun hadde sett på alt sammen, ble hun trett, og da hun så de små nissene dekket et gullbord, ble hun riktig glad; for nå var hun sulten. Hun satte seg til bords, og det blev båret om mat både av kobber og av sølv og gull. Alle spiste; men bruden kunne ikke, og hun bad brudgommen om et stykke brød. «Gjerne det, vennen min,» sa malmkongen, og en av mennene hans kom straks med en leiv kobber brød; men bruden kunne ikke spise det. Så kom de med en leiv sølvbrød; men bruden orket ikke spise det.

Tilslutt kom de med en leiv gullbrød; men bruden kunde nok ikke spise det heller. «Jeg ville nok gjerne gjøre hva du ber om, vennen min,» sa malmkongen; «men vi har ikke annet brød.» Nå skjønte bruden at det var riktig ille for henne, og hun begynte å gråte. Men malmkongen sa: «Det hjelper ikke at du gråter og klager. Du visste hva slags brød du festet deg til, og du har fatt det som du ville ha det.» Og slik var det og ble det. Det som var gjort var gjort.

Bruden måtte bli der hun var og plages og sultes, fordi hun ikke ville ha annet enn gull. Tre dager hvert år får hun lov til å komme frem for dagens lys, når malmkongen lukker opp for skattene i jorden.
Det er de tre bededager. Da slipper han henne ut, og da går hun og tigger — om brød.

Comments

comments