Sett deg inn en fortellers målløshet, kan du forestille deg paradokset. Vel, bakgrunnen er denne – enkelte frasagn har blitt en myte for så vise seg å være en sannhet allikevel, og jeg har full forståelse for at du ikke skjønner hva jeg skriver om.
Saken er denne, jeg befant meg Remscheid i Tyskland. Et vakkert sted, til tross for at det var et kav å komme seg hit og jeg forbannet arrangørene som kunne sette meg på tog i tre timer uten detaljert veiledning om det bedrøvelige togsystemet i Tyskland ubetjent og ille – (måtte NSB for alltid bestå som monopolisert). Nok om det – stedet var fint, menneskene var hyggelige – noen var gamle bekjente og et veldig godt selskap. Dette var en konferanse om fortelling og jeg holdt foredrag og forestilling.
Etter forelesningen og forestilling skal selvfølgelig nye kontakter knyttes, vi er jo alle selvsentrerte, ønsker å bli sett og utvide vår arbeidshorisont. Jeg er kanskje den aller verste og kjenner andre lett igjen med de samme tendenser.
Uansett en relativt ung mann hadde et sterkt ønske om at jeg skulle fortelle på norsk (hvilket jeg jo hadde gjort innimellom) og for å avlede det litt, spurte jeg om han selv var forteller. Og hans svar var ”I do partly Grimm and then I do storytelling”, Jeg forsto ikke helt svaret, kanskje var det min eller hans engelsk, var ikke dette det samme? Men åhh nei, helligbrøde helligbrøde. Og det gikk med et opp for meg at jeg sto ovenfor ett av disse ”skrekk og gru” eksemplene, som jeg stadig har nevnt i undervisningen som en eller annen avart av noe som engang var. Brødrene Grimms tekster (folkeeventyr) var hellige tekster – disse måtte læreres ”by heart”- og jo eldre teksten var jo nærmere kjernen av det åpenbarlige var man (dette var svært alvorlig). Men hvorfor – jo dette handlet om språk, dette handlet om å komme bakenfor noe. Handler ikke all fortelling om dette? Pffffff. Jeg var målløs – det er jo vanskelig å argumentere mot fundamentalister – og jeg kunne bare uttrykke min sterke uenighet. Hvilket da førte til at den unge mannen måtte åpenbare meg og fremførte en av de eldste – aldri publiserte tekstene av Grimm. Opptrinnet av en resitert fortelling talte ikke til hans fordel for å si det mildt og jeg må fortsatt ha vært i en tilstand av målløshet – fordi denne Grimm fanatikeren mente da at grunnen til at jeg IKKE befant meg i Nirvana skyldtes min mangel på kompetanse i språk. Han henviste da til de to tyske som hadde overvært samme opptrinn om at jeg bare kunne spørre dem. Jeg så jo fort at de var like slått ut som meg, så for å spare dem for å sette ord på det som hadde funnet sted, sa jeg at det var andre ting jeg måtte ordne.
Ved senere samtale med en av dem, kunne hun fortelle at teksten han hadde fremført, ble aldri publisert fordi det var en uferdig fortelling, det var bare en nedtegnet struktur som ikke hadde blitt skriftliggjort til en fortelling. Selv brukte hun denne strukturen i undervisning, hvor studentene fikk anledning til å fylle ut fortellingen.