For hvem er det ikke som befolker gater, butikker og trikker med ”moder jords ro” i denne hektiske tiden? Hvem er det ikke som vandrer langsomt fordi man er i permisjon og har god tid, som fyller hver ledige plass med en trone av en barnevogn, ja for man har da født en prins eller prinsesse selvfølgelig og tronen skal gli langsomt gjennom julehavet. Så tar man det hellige vesenet ut av vognen, holder det med den ene hånden og triller vogna med den andre og legger beslag på hele fortauet!!!
Trillende mødre på tur i byen, vis hensyn!
På kafeen kom jeg ikke fram fordi din barnevogn sto som en barrikade mellom meg og en kopp te, på trikken tråkket du ned en liten pike fordi barnevogna er for lang når du ikke “bretter” ned håndtaket. Og hvorfor triller dere i par ved siden av hverandre og ikke etter hverandre, slik at vi andre slipper å måtte gå i gata med kjørende biler for å komme forbi. OG i butikken, du trenger ikke å snakke så langsomt og innstendig om en lue, bare fordi du skal uttrykke balanse av hensyn til protagonisten du har satt til verden. Ungen vokser ut av den lua, bare kjøp den og bli ferdig, slik at køen bak deg minker. Ja, livet ditt har endret seg etter at du fikk barn og en dag, når permisjonen er over, vil du også løpe. Denne månelanding vandringen du bedriver nå fører ingen sted, bokstavelig talt. Ta av deg skylappene og slipp oss andre mødre med større barn forbi!
Over til en julefortelling, og det med en haltende overgang. Kanskje fortellingen representerer mitt indre stress med å slalomvandre mellom barnevogner i juletida.
Gjennom alle busketopper
Eventyr og segner Folkeminne frå Romsdal ved Olav Rekdal
Det var en prestefrue som var trollkjerring. Julenatten tok hun en hvit geit og bandt hodeplagget sitt på og så la hun geita ved siden av presten. Deretter tok hun opp en fjøl fra gulvet og fant fram et glass med smurning som hun smurte på sopelimen. Så satte hun seg på skrevs over sopelimen og sa:
Opp og fram alle busketopper til Heikkelfjeill
og med det for hun opp gjennom skorsteinen.
Men alt dette hadde tjenestegutten sett. Og når kjerringa var reist, tok han og smurte en sopelim på samme måten og satte seg skrevs over den. Men så forsnakket han seg og sa:
Opp og fram gjennomalle busketopper til Heikkelfjeill.
Og med det så for han opp igjennom skorsteinen. Men han fikk en underlig reise – han som for gjennom alle busketopper – han holdt på å bli istykkerrevet. Men fram kom han nå, gutten.
Ja, da han kom med boka da, han, bestefar sjøl, som tok imot dem og skulle skrive inn navnet til gutten, så sa gutten at han ville skrive navnet selv han og fikk det også. Men istedet for navnet sitt skrev han “I Jesu navn”. Og dermed datt boken ned han. Han hadde ikke mer makt, sjølvmannen.
Så måtte de reise hjem igjen. Men om juledagen, når de skulle til kirken, tok gutten og la biksel på prestefrua og leide henne fram til kirkedøren. Der sto hun og knegget med presten på stolen. Presten ville vite hva det var som knegget slik.
Det er prestefruen det, sa tjenestegutten.