Uansett tilbake til vår forestilling som forsåvidt har det samme råstoffet som forestillingen om Edda. Jeg har stor mangel på musikalitet i mitt liv. Da jeg var ungdom tok jeg sangtimer hos en gammel sangpedagog som mente jeg var håpløs. Da Daniel lærte seg å snakke, ba han meg slutte å synge til han om kveldene, jeg er både tonedøv og har dårlig sangstemme. Ingen kan overtale meg til annet. Likevel tror jeg at jeg har en rytme som forteller, og at det er der jeg henter energi. For energi kreves det i denne forestillingen. Det er mye tekst og mange brå brudd over i noe annet.
Den franske fortelleren Bruno de Salle sier noe sånt som: Det muntlige ordet i seg selv er for det første lyd. Lyden og pust er noen av de viktigste kjennetegnene på at det muntlige ordet skiller seg fra det skriftlige. Pusten har musikalitet over seg, den er rytmisk.
Så er jeg jo så heldig at jeg arbeider sammen med Tze Yeung og Andreas, de to unge og musikalske herremennene. Sjangeren Tze Yeung komponerer innenfor er ”Ny musikk” – en form som passer fortelling godt fordi den låser ikke forestillingen inn i en bestemt forutinntatt bås. Og i arbeidet mellom fortelling og musikk er det uendelig med elementer å diskutere; for hvordan skape både balanse og ubalanse mellom disse to. Noen ganger er vi samstemte og andre ganger spriker vi i hver vår ende. Noen ganger fremstiller vi samme fortelling, andre ganger to forskjellige handlinger i samme fortelling. Noen ganger er vi godt timet og andre ganger arbeider vi mot hverandre. Alt er ikke basert på noe bestemt i fortellingen eller for å si det på en annen måte, en mer tekstlig inngang, det kan også være andre innganger som et forhold mellom oss som opptrer eller fordi vi har en bestemt plass i rommet.
Bloggen er framover konsentrert rundt fortellerforestillingen 23.27. Fortellerforestillingen har premiere på fortellerfestivalen i Oslo 23. Mars 2017 og du kan lese mer om det her.