I Japan levde det en gang en fattig student. Han var så fattig at det eneste han spiste var ris. Studenten levde over en fiskerestaurant. Derfor passet studenten på å spise sin ris hver gang eieren forberedte maten som skulle serveres. For lukten av maten som ble laget, steg opp til studenten, og lukten fikk risen til å smake bedre.
Men eieren av restauranten oppdaget dette og anklaget studenten for tyveri. Rasende dro han studenten fremfor den store vise dommeren Ooka. Hans klage var at studenten stjal lukten fra hans måltider og dermed måtte han betale for dette.
Tilhørerne hadde samlet seg og ventet spent på den vise dommerens dom. Hvordan ville han behandle dette?
”Har du noen penger?”, spurte Ooka studenten.
”Kun tre mynter,” svarte studenten.
”Frem med dem”, kommanderte dommeren. Menneskeflokken var forbauset. Ooka den vise var i ferd med å dømme galt. Han skulle tvinge den fattige studenten til å betale for lukten. Restauranteieren smilte lykkelig over å ha vunnet saken.
Studenten gjorde det han ble bedt om. Han tok frem myntene og holdt hånden med myntene frem mot dommeren.
”Det er alt jeg har!”, sa han trist.
”Det er nok”, sa Ooka, ”Hell myntene over i den andre hånden.”
Studenten gjorde det han var blitt bedt om, og det klinget i myntene ettersom de falt fra han høyre hånd og ned i hans venstre.
”En gang til”, kommanderte Ooka.
Både studenten og menneskeflokken var forvirret. Kling kling kling, sa det når myntene traff hverandre.
Ooka snudde seg mot restauranteieren.
”Så, nå har du fått din betaling!”.
Eieren var forvirret. ”Hva? Hva mener du? Betalt? Jeg har ikke mottatt noen penger? Alt han gjorde var jo å helle pengene fra den ene hånden til den andre. Hvordan kan det ha seg at jeg da har fått min betaling??”
Ooka sa: ”Du har fått betaling for lukten av dine måltider, med lyden av mynter!”.