Det er torsdag og siste dag på Hvaler for denne sommeren. Her er det så tørt at det ligner mer høst, enn sommer. Gresshoppene er særdeles aktive, og om jeg henger meg opp i det, kan det bli ganske plagsomt.

Tirsdag og onsdag har vært klamt varmt og jeg har ventet på at himmelen skal brake løs, det kan gjerne vente til vi har dratt for min del. Det bråker ubehagelig når det gyver løs her ute i det litt mer åpne landskapet. Da sitter jeg og teller mellom lys og lyd, i troen på at det kan gi en indikasjon på hvor langt unna uværet egentlig er.

Ferie er å unngå forpliktelser utover det du har med barn og dyr (for min del), det er å tenke på jobb, men å unngå å gjøre den i den vanlige rutinen. Sommerferie er å spise softis, kjenne svettelukt og irritere deg over biltrafikk. Så er det å treffe en sommervenn du bare skal treffe om sommeren og ikke gjøre en avtale med resten av året.

Om kveldene har det stått et rådyr og hylt et lite stykke fra bryggerhuset hvor vi er. Jeg vet ikke hvorfor det roper. Men jeg har fantasifull teori om at den har forelsket seg i Isak, kanskje det er hans afrohår som har gjort susen? Her en kveld, det var forrige uke, da han gikk hjem fra sommerjobben, var det et rådyr som sprang rett på han. Han kunne ikke si hvorfor. Det hadde kommet stormende ut fra et buskas og rett på han. Jeg vet ikke hvem av dem som fant det mest ubehagelig, det kunne ikke Isak si noe om. Isak kom haltende inn døra og sa: «Jada, jada, nå har jeg opplevd det og nå.» Siden da, har rådyret stått og brølt med en underlig tone som kan ligne et forvrengt bjeff. Atsjoo, hunden, merker seg det ikke. Han sitter bare og ser i retning av dyret, verken knurrer eller bjeffer.

Da er det kanskje fare for at vi etterlater oss et knust hjerte i sommer.