Er vi kanskje ikke alle Lokes barn? Vi bærer i oss en dualitet med et sting av grådighet, misunnelse, samtidig som vi prøver å holde verden sammen. Det handler om norrøn mytologi, men det dreier seg også om oss, om krefter som vi skylder på en urtid, usiviliserte egenskaper som dukker opp nå og da.

Har du noen gang vært i Svinesund eller i Strømstad for den saks skyld, det finnes sikkert flere steder, men det er de stedene jeg selv har erfaring med. Eller hva med ”tax free’n” på Gardemoen. Tilbudene står i stabler, vi har fått skjell på øynene, som det heter i folkeeventyrene, vi kan ikke se og ser etter tilbud, etter et kupp, vi er forgjengelig forledet til å tro at verden blir så mye bedre om vi får et kupp. Da skaper vi verdier, vel ikke om du drar til Sverige, for da sponser du jo svensk handelstand. Men prinsippet er det samme. Det blir satt av en hel dag for å reise til Sverige og få seg et kjøtt – eller alkohol kupp. Jeg gremmes, men jeg lar meg rive med i bølgen etter noe billig.

En gang, da arbeidet jeg i Halden, ble det arrangert personalseminar på jobben. Seminaret ble lagt til båten som går mellom Strømstad og Sandefjord, for da kunne man samtidig som man fikk kunnskaps påfyll også fylle på med noe annet. Genialt tenkte ledelsen, og ikke var det dyrt heller. De skulle bare visst. Seminartanken røk i det vi gikk om bord i båten og mannskapet sto og delte ut spyposer til oss. Det var spådd stivkuling. Noen mente de hadde sjøvett og sprang rett til koldtbordet og fikk seg noen fete smørbrød med majones og reker, det kom ikke til å holde med en spypose på rekespiserne. Hele seminaret besto i at båten gikk innaskjærs og vi lå midt i båten på gulvet for ikke å spy ut mer enn det vi hadde fått i oss. Lærdommen var kraftig, men ikke slik det var planlagt, det er bra med fellesskapsopplevelser, men de skal helst ha en forhåndslagt dramaturgi. Jeg glemmer i hvert fall ikke det seminaret, selv om det var helt innholdsløst. For øvrig nektet vi å ta båten tilbake og ledelsen måtte leie inn busser som fraktet oss hjem. Men hva har dette med Lokes barn å gjøre? La meg fortelle deg fortellingen om Lokes barn. Den befinnes seg i Snorres Edda, i delen kalt Gylvaginning.

Loke, Odins blodsbror og en nødvendighet. Loke, vakker og ven og sleip og slu. Uten Loke, ingen myter vi senere kunne fortelle om, derfor en nødvendighet.
En dag var Loke lei og han reiste bort. Han reiste til det ukjente, kanskje det var eventyr der han kunne oppleve? Og der, i den tette skogen så han henne. Hun var høyreist, slank, sterk og vakker og med sin listige natur flørtet han seg inn på henne og hun tok han villig imot i sine sterke armer. Den jotunkvinnen han traff het Angerboda – hun som varsler sorg. Det var ikke mye sorg mellom Loke og Angerboda, nei det var latter og glede og det varte til Loke på ny ble lei. Loke ville hjem! Han skulle til å reise, da Angerboda stoppet han og sa: ”Hva med våre barn?”. ”Våre barn?”, sa Loke. ”Ja, du tror vel ikke at jeg skal ta meg av og forsørge våre barn?”, Angerboda så på Loke, ”Jeg har ikke tid til å ta meg av dem, du får ta dem med deg, du som er far!” Loke og Angerboda hadde fått tre barn og nå måtte Loke bringe de med seg til Åsgård, der gudene bodde. Flau over det hele, tok han de tre barna og gjemte de under sin kappe.

Vel framme i Åsgård, ble han tatt vel i mot av Odin og de andre gudene som lurte på hvor han hadde vært og hva som hadde skjedd. Odin så at Loke bar noe under sin kappe, han trodde det var gaver og spurte: ”Hva har du under din kappe?”. Loke forklarte at han hadde tre barn, ”Så la oss få hilse på dem!”, sa Odin. Loke tok fram det første barnet og alle gudene sa: ”Åhhh, så søt.” Det var en valp, en ulvevalp. Den var ikke søt lenge, den vokste fort og var glupsk og ble etter hvert farlig. Gudene måtte binde den fast på et sted ingen vandret og tauet de måtte den binde den med ble laget av en kvinnes skjegg, fuglenes spytt, fjellets røtter, lyden av kattepoter og en bjørns sener. Derfor finner du ikke dette i dag. Ulven fikk navnet Fenrisulven.

Loke presenterte så sitt andre barn, da sa ikke gudene ”åhhh”, de var heller stille. Det var en orm. Også ormen vokste fort og Odin tok den og hev den så langt han kunne. Den havnet i havet og vokste seg rundt jorden til den bet seg selv i halen. Ormen fikk navnet Midgardsormen.

Da Loke presenterte sitt tredje barn, sukket gudene av lettelse. Et normalt barn, en søt pike, helt til hun snudde seg. Da for det en skrekk igjennom gudene. Hun var delt i to, halv levende og halvt død, og ironisk nok fikk hun navnet Hel. Hel var grådig, så Odin plasserte henne nord og ned, i Nivlheim. Hun skulle ta i mot de som døde av alderdom eller sykdom og hun hersket over disse.
Det var fortellingen om tre av Lokes barn.

For meg representerer de en grådighet eller en konsekvens av egen fortreffelighet. Midgardsormen er tilsynelatende et forsøk på å skape orden, ulven i denne fortellingen er et monster ventende på mette sin glupskhet, og Hel er den siden av meg selv jeg ikke like

Comments

comments