Her følger et norsk folkeeventyr om en annen øy.
Kilde: Bø 1981: s. 50
Norge
For meg er dette en unik fortelling i norsk folklore. Den skiller seg veldig fra andre fortellinger man naturlig ville ha plassert innenfor norske folkeeventyr. Erotikken i fortellingen har jeg selv fremhevet, jeg tenker at når du kommer til en øy med bare kvinner så glir tanken naturlig i den retningen. Fortellingen ble nedskrevet i 1920 og det var en mannlig informant som fortalte den ved navn Gullbrand Tallmoen, innsamleren var Lars M. Fjellstad.
Jeg vet ikke hvordan eller hvorfor det skjedde, men det jeg vet er at en mann gikk gjennom en skog ned til bredden av et hav. Han satte seg i en båt, tok årene og begynte å ro. Han rodde bort fra stranda, bort fra land, og videre uten stopp. Han fortsatte å ro gjennom hav, bølger og strømmer og gjennom tåke. Best som det var fikk han se en øy stige fram. Mannen rodde fram til stranda, festet båten sin og gikk i land. Der vokste det fine trær og planter. Ja, det var så vakkert at det kunne ikke ha vært gildere enn i selve himmelriket. Mannen gikk og gikk videre.
Langt om lenge kom han til en dal. Det var vakre jorder og hus som han aldri hadde sett maken til. Da han så seg omkring, så han mennesker. Det forunderlige var at det bare var kvinner. Og de var nakne. Nakne kvinner sto bøyd over jorder, nakne kvinner melket kyr så spruten sto, nakne kvinner red på hester. Og alle smilte de til mannen. Og alle som mannen møtte var over seg blide og ba han være velkommen. Ja mannen hadde ikke noe imot å være der en stund for slike folk var det aldri å se og så vakre som de alle var. Han undret seg over at de alle så så unge ut. Han spurte hvordan dette kunne ha seg. Dette er livets øy fikk han som svar og: «den som er her vil aldri dø.»
Mannen ble værende på øya og likte seg bedre og bedre for hver dag. Han tilbrakte en natt her og en natt der. Men etter en stund ville han hjem og se hvordan det sto til med folk der. Alle kvinne frarådet han det. «Reiser du nå, kommer du aldri igjen,» sa de. «Du ville ikke kjenne noen.» «Det var da rart, jeg har da ikke vært her så lenge.» «Hvor lenge tror du at du har vært?» «7 dager eller noe sånt,» sa mannen. «Det er vel nærmere 700 år.» Dette kunne ikke mannen tro.
Før han dro, kom de med en gild hest til han og han fikk en hvit kappe på seg før han steg opp. Han satte hatten på hodet og svingte seg opp i salen. Sa bar det av gårde og ikke lenge etter satte hesten føttene på land.
Han red og red, men kjente seg ikke igjen. Han fikk se en mann med en trillebår på veien. Mannen slet for den var bare filler. Oppe i båren var det fuglevinger. Det var nesten ikke fjær igjen på dem. «Hva gjør du?» spurte mannen. «Det skal du snart få se,» svarte den andre, «jeg har reist hele verden rundt etter deg. Jeg har sopet med disse vingene, men jeg har ikke funnet deg før nå.» «Så, vil du meg noe? Jeg vet ikke om jeg har noe utestående med deg. Jeg kjenner deg ikke.» «Det kan vel være,» sa mannen og rev rytteren av hesten, «men din tid har kommet.» «Hvem er du da?» «Jeg er døden,» svarte mannen og grep den andre over nakken og slengte han på trillebåra.