For ikke så lenge siden, skrev jeg et innlegg om det å komme i gang som forteller. Jeg foretar en opprydding i alt materialet jeg har liggende på diverse hard disker, sorterer materialet etter år og gjenopplever ulike arbeidssituasjoner og prosjekter. Nå skal jeg ikke si at mitt liv som forteller, skal legge mal for hvordan man arbeider som forteller. Men heller gi et innblikk i muligheter.

opptreden på Grünerløkka, framfor Deichmanske bibliotek.

I forrige innlegg vektla jeg nettverk og jeg har deltatt i flere. Det begynte med fortellerkontoret munn & mæle, deretter de eventyrlige fabelfanter, så Fortellerscenen, samt at jeg var med i små grupper kalt Afrodissende og Mytofanter. Alt ble oppløst, eller jeg trakk meg ut av det. Jeg husker en medforteller kom til meg og sa: «Det er jo typisk deg, du begynner noe og så trekker du deg.» Ja, det kan være at det stemte, at jeg har liten utholdenhet i det som er fastlagt. Men jeg tror også at det er naturlig at noe oppløses, fordi når man er ny i et fagfelt, tar det tid å finne det som blir et slags manifest i stil og valg og fokus. I en gruppe utvikler det seg ulike ambisjoner som fører til at for eksempel arbeidsfordelingen blir ulik. Jeg er nok en som trives best i kortere samarbeidsprosjekter hvor man blir utfordret til å videreutvikle sin kompetanse.

Royal National Theatre i London.

Fortellerrazzia på Hvaler.

Samtidig tror jeg at det er viktig med grupper, å arbeide i en gruppe, iallfall når man skal komme i gang. Det er viktig for å øve og finne ut av hvordan man skal håndtere et vanskelig arbeidsmarked for oppdrag ikke kommer rennende inn døra. Et viktig poeng er å håndtere variasjon. Muntlig fortellerkunst er på et vis et snevert fagfelt, men innenfor dette er det stor variasjon i prosjekter og type arbeid man påtar seg. Det handler om å kunne fortelle i et klasserom og ute under et tre. Man treffer på mange ulike mennesker, fra ansatte i en bedrift til barn i barnehagen. Så man utvikler en metodisk pluralisme for å håndtere mangfoldet. Dette er det ofte viktig å kunne sette ord på i samtale med fagfeller eller kollegaer, spesielt de utfordringene man treffer på og de kontekstene man ikke håndterte. I dette er det nødvendig med en gruppe eller et nettverk som man kan føre en dialog med.

Comments

comments