Klokken er to på natta og det er vel rundt 27 timer siden Daniel døde. Daniel rakk å bli 30 år forrige uke. Vi hadde fått beskjed om at dette ble hans siste sommer. Men håpet er sterkt, vi, ihvertfall Alex og jeg hadde et håp om at en mirakelkur skulle brått dukke opp, eller at kroppen hans skulle ombestemme seg eller kanskje legene til og med hadde sett feil. Vi var ihvertfall sikre på at han skulle rekke å gifte seg. Konfirmasjonen til Isak og Daniels giftermål ville bli sommerens høydepunkt.

Livet består fort og galt av tre retninger, tre hjerner som tenker parallelt og som synliggjør seg etter tur, der det passer seg, der det er åpning for å stikke seg fram. Den dype sorgen er et ragnarok hvor sol og måne er slukt av kjempeulver, for så å etterlate seg et mørke. Dette ginnungagapet er en egen levende organisme. Som mor kan jeg ikke egentlig sørge før jeg er alene. På sykehuset var heldige Daniel omgitt av sine gode venner og familie. Sorgen var et skue, en intervensjon du betraktet utenfor ute av stand til å slippe din egen sorg fram. Noen må snakke med de som sitter på gangen og venter, noen må trekke i snora når pusten endrer seg, noen må ta i mot legens beskjed, noen må være et bekreftende vitne av de andres sorg. Sorg er episk, den fortelles med store ord, men det er de prosaiske detaljene som vipper deg av pinnen. Jeg kom hjem og tenkte: Skal han virkelig ikke se den siste episoden av GoT og så ble det mørkt. Mange har sendt gode hilsener, her og der, men jeg har kun lest få. De må få stå som etterdønninger og jeg er takknemlig for tankene sendt.

Så har du den andre retningen, minnene. De ordsporene som får oss til å smile og le. Ditt imaginære fotoalbum du finner liggende som en skatt inne i deg. Det som får deg til å fortelle om episoder fra det som har vært og som skal forme Daniels ettermæle. Da står han levende mellom oss og argumenterer med stahet, men alltid høflig og du vet at han alltid har rett. Daniel skrev ofte dagbok, også da det nærmet seg slutten. Så flott, sa jeg, da han fortalte det. Vi hadde fått beskjed om at han sannsynligvis ikke ville arbeide igjen og jeg spurte hva han skulle fylle dagen med. ”Lesing og skriving.” Og å planlegge ferdig Italia turen, selvfølgelig. ”Hvem skriver du for?” ”De som vil lese.” Før sin bursdag tredje mai, skrev han: ”I will simply cease to exist. And as I do not belive in heaven or hell, I am not afraid of death.”

Det tredje hodet er hverdagen med asfalt og mennesker som ikke kjenner din fortelling. Begravelse eller bisettelse for vår del. Den er brutal og krever at du må være rasjonell. Den tar ikke hensyn til at du nå egentlig vil løpe i et sidespor. Alex, Raluca, mamma og jeg møtte opp på sykehuset klokken ni. Vi skulle snakke, snakke med sykepleier, lege og sosionom. Vi fikk gule hefter fylt med informasjon, utdatert informasjon, gyldig i 2009. En medfølende sykepleier, en flott lege. Men sosionomen kom ikke før 1215. Og heller ikke med ny informasjon, bare en bekreftelse av noe jeg fryktet. Alex har ikke krav på noe som helst. Kjære, flinke Alex, som fulgte han overalt, som holdt han oppe gjennom hans anfall og fylte ut papirer, som hadde sendt inn vielsespapirer, og som jeg er sikker på forlenget hans liv, betød i et system ingenting. Selvfølgelig har hun førsterett på alt det hun ønsker, men ikke på et papir som hun kanskje trenger. De hadde ikke bodd lenge nok sammen, men når man er unge mennesker, hvor lenge skal man da kunne bo sammen? Daniel hadde sikkert tenkt å ordne det, men først skulle de gifte seg og så til Italia.

Så kom gravferden, det koster penger. Man kan få støtte. På anbefaling fra sosionomen, bestemte vi oss for å dra til det såkalte DNB flaggskipet på Karl Johan. Der hadde Daniel konto, en konto jeg opprettet da han var barn. Men den gangen het det postbanken. Med oss hadde vi dødsattesten. Vi skulle ikke røre pengene, det var jeg klar over at vi ikke kunne. For nå dukker det opp et tungt system. Alt må i skifterett. Det vi ønsket var å se kontoutskrift i forbindelse med gravferdsstøtte. Det er ingen vits å bruke tid på gravferdsstøtte om min sønn har nok penger på konto, da får du nemlig ikke denne.

DNB har som motto ”Kunsten å møte kunden”, hvilket i vårt tilfelle ikke stemte. Det vil si den første kvinnen som sto og delte ut riktige ”kølapper”, var hyggelig og medfølende for oss i vår situasjon med å miste noen som betyr alt for oss. Men her kunne hun ha fortalt oss at det ville vi ikke få tilgang til, slik at vi slapp å oppleve det vi nå skulle få erfare.

Det kom en mann, som jeg dessverre ikke tok navnet på (det skulle jeg gjort, usmakelig drittsekk), elegant kledd, velfrisert i seksti årene. Det var ikke vi, vi hadde tilbragt meste av natten med å sørge og meste av dagen med å orientere oss inn det som skal skje fremover. Denne kundebehandleren gikk raskt opp mot sitt ”podium” og så på oss tre lurvete jenter og kvinner med sterk ubehag der vi kom gående. Jeg forklarte saken og ble straks avbrutt med en streng og høy røst ”Det får dere ikke!”. Dette gjentok han flere ganger. Med et tydelig behov for å undertrykke oss foran andre kunder. Jeg la ned papirene og sa ”takk for sympatien.” Hvor han da ropte etter oss: ”Hei du, jeg forklarte tydelig.” Jeg svarte at det vanlig å kondolere mennesker i vår situasjon.

Daniel skrev at han ville opphøre å eksistere, det stemmer ikke. Han er dypt preget inn i oss. Nå ligger han på et kjølerom eller bårerom kalles det vel. Det er vondt det, for jeg er så redd for at han skal føle seg alene.

Comments

comments