Tilbake til manusskrivingen. Jeg er inne i en ”kill your darlings” fase, samtidig som jeg bygger opp manuset på nytt. Jeg har en tendens til å bruke mange små ord som slenger litt etter i setningene. Det kommer sikkert av det muntlige virksomheten jeg stort sett bedriver. Der blir disse småordene kommentarer som forbinder meg med lytteren, skjønt det ikke trengs i en skriftlig tekst. Likevel har jeg sansen for bruddet i den fjerde veggen, hvor fortellerstemmen bryter igjennom og snakker direkte til meg. Jeg glemmer for eksempel ikke Jane Eyres ”Reader, I married him”. Det kan være at jeg husker det fordi denne setningen betydde noe feministisk og litteraturhistorisk den gangen jeg studerte litteratur for en haugevis av år siden.
En annen tendens jeg har er at jeg fletter inn for mye ikke relevant tekst. Jeg er usikker på om jeg skal fjerne det. Jeg prøver ikke å skrive et strømlinjeformet plot som i en krim. Dessuten, kan være at den ikke relevante teksten, faktisk får sin relevans senere.
Kongen av Mongolia, Tamerlane, så etter noen som kunne lære hans esel å snakke. Ingen ønsket den jobben. Tilslutt gikk Hodja med på oppgaven og avtalen var at han skulle få ti år på seg. «Er du gal?», spurte en venn. «Egentlig ikke», sa Hodja. «Det er en godt betalt jobb og innen ti år kan det være mye som har skjedd. Jeg kan ha gått bort, Tamerlane kan ha omkommet og det som er sikkert er at det gamle eselet har dødd innen den tid.»