Jeg skal dissekere et frieri jeg første gang befattet meg med våren 1995. Den gangen iført et fleksibelt grønt stoff med maske – et trekk for å illustrere Skirnes farlige reise til Gerd på Frøys vegne.

Som avsluttende eksamen på Drama/Teater kommunikasjon valgte vi, gruppe på 5 og som eneste gruppe, å dramatisere Skirnesmål i en fuktig og kald kjeller. Høygravide Lindy spilte skyggen av Frøy, og jeg husker ikke lenger hvilken rolle Une hadde – men hun må unektelig ha påvirket oss i retning av eurytmi, Kristin spilte den lyse varianten av Gerd og Torgrim var Skirne med patos. Det er naturlig nok en myte jeg ikke kan glemme!
Frieriet er voldsomt, først lokkes det med gylne epler, deretter Draupne – men Gerd har gull nok, så kommer truslene og til sist de sterke forbannelsene. Dette er en av de få mytene du finner i både Eldre og Yngre Edda, så fortellingen egner seg godt som et komparativ eksempel på hva Snorre kan ha gjort med de norrøne mytene i sine nedtegnelser.

Myten handler om vaneguden Frøy som setter seg i Odins høysete uten lov. Derfra ser han inn i utgard og får øye på Gerd, eller rettere sagt han får øye på hennes armer som det lyser av. Fylt av kjærlighetssorg får han avtalt med sin tjener Skirne at han skal reise og fri i hans sted, tilgjengjeld får Skirne Frøys sverd, et grep som senere viser seg å være Frøys bane. Det kan være at myten var teksten til et kultisk drama. Myten peker tilbake på en fruktbarhetskult og/eller det hellige bryllup. I det hellige bryllup – foreningen finner man opphavet til en kongeslekt – symbolisert i myten gjennom gavene: epler, draupne og en trekvist – Eple/globe, ring og stav – symboler på en kongekrone.

Tar man myten slik den er, virker det som et frieri gjennomført med tvang. Det er voldsomme runer Skirne slenger om seg når Gerd ikke vil ha Frøy til mann. Hun skal vanæres på det verste, sitte glo, drikke trollpiss og ellers ikke spise, og de eneste mannfolk hun kan få er trehodete troll og selv skal hun plages med uovervinnelig lyst:

“Hør jeg forbyr,

hør jeg forbanner,

møyas fryd hos mannen,

møyas lyst hos mannen.
Rimgrimne heter han

som skal ha deg nå,

nedenfor Någrinder;

på en trerot der

skal trellene hans

gi deg geitepiss;

edlere drikk

skal du aldri få,

møy, med din vilje

møy, med min vilje.”

Etter den lange tiraden av voldsomme forbannelser, svarer Gerd: Ok da! Men ikke sånn med engang vil hun ta han til mann, han må vente i 9 netter før hun vil møte han. Og Frøy lengter:

Lang er en natt,

lange er to,

orker jeg tæres i tre?

måneden kjentes

mindre ofte

enn lengselsnatten nå.

Hele scenarioet får en først til å tenke på tvangsekteskap. Men ekteskapet går imot det som var akseptert – å gifte seg med noen fra et annet “slag” Frøy var vanegud – Gerd jotne:

Hun er meg så kjær

at fra opphavs tid

har en mann ikke elsket mer;

men ingen æser

og alver vil

at vi skal være sammen.

Det ligger noe langt størrre bak, derfor har den vel også blitt tolket som en fruktbarhetsrite. Frøy var, sammen med sin søster Frøya, fruktbarhetsgud. Den vanlige tolkningen er at Frøy er lyset som vekker jord/Gerd om våren.

Frøy fremstår som noe stakkarslig der han er fylt med en blanding av sterk kjærlighetssorg, lengsel og begjær. Imidlertidig får han Gerd tilslutt, for i senere fortellinger får de sønnen Fjolne – stamfar til de norske kongene.

Når Gerd sier til Skirne:

Barre heter

som vi begge vet,

en lun og stille lund;

der vil Gerd unne ham

ømme favntak

når ni netter er gått.

Aner vi da en dirrende elskovs stemning under?
Det er i hvertfall et heftig frieri, det er veldig overbevissende at Frøy vil ha Gerd.

Comments

comments