Jeg har en relativ stor interesse for norrøn diktning. Når det gjelder skaldenes diktverk i den norrøne diktningen har det vært populært å bruke ”tekstlån” teorien som analyseverktøy for å forstå diktene. Det vil si at dikteren låner fra eldre tekster, et lån innebærer tap av opprinnelig mening. ”Tekstlånsgrepet” kalles for allusjon. Thorvaldsen i artikkelen ”Om Trymskvida, tekstlån og tradisjon” prøver å gi litt mer substans til denne teorien.

I den muntlige dikttradisjonen, hovedsakelig basert på Parry og Lords teorier, operer skaldene med faste og fleksible verbale mønstre (formler), stereotype scener og typiske motiver.
I norrøn diktning kan man finne følgende formler: kenning og i artikkelen nevnes vidkenning, det vil si en sammensetning som ”erstatter egennavn og består av et grunnord som bestemmer forholdet til kjenneordet”. Så i stedet for å si Tor, kan man si Odins sønn. At Tor er sønn av Odin vet man da fra et annet diktverk enn det som der og da blir fremført.

Parformler er også noen som går igjen, det er to ord fra samme språkgruppe som man finner i flere diktverk og som alltid står sammen: æser – alver, jord – opphimmel.

Det finnes også faste taleformler som går igjen.
To motiver som går igjen er naturfenomener og motsetningsspenning. Naturfenomener finnes innenfor mange kontekster og den mest gjenkjennbare innenfor norrøn mytologi er Tors ulike ferder. Men naturfenomener er også knyttet til for eksempel død (eksempel Balders død).

I en motsetningsspenning kobles to motpoler, dette er kulturelt bestemt og finnes mye av i norrøn mytologi. Et motiv som finnes ofte er koblingen mellom det ekstremt maskuline og det veldig feminine – som når Tors kler seg ut som brud.

Her kan man se en nytte av teorien. Når teorien avdekker dikterens verktøy, blir dette grep vi selv kan ta i bruk når vi arbeider med fortellinger.

Comments

comments