“Listening is the first lesson to be learned from the fairy-tales, as it is from religion – listening that is attention, and inner watching and remembering. While they were still communicated by word of mouth, they came down the generations without distortion. Nowadays it is the reading public that is responsible for the garbled versions. For the eye is less dependable than the ear; it has not the gift of echoes. Those who have heard the fairy-tales have a very different understanding of what they hear from those who have only read them. As a child listens, the story goes in simply as story. But there is an ear behind the ear which conserves meaning and gives it out much later. It is then that the listener, if he is lucky, understands the nature of the dragon, the necessity for the hero’s labours and who it is that lives happily ever after.” (Travers, s. 33)
Vi strever etter å dele vår virkelighet med andre fordi det dekker et behov for å forstå verden rundt oss. Man ønsker altså å dele erfaringer med andre og dette er et grunnlag for lytting. Meningen med en fortelling blir skapt i det lytteren strever etter å forstå handlingen i det fortellingen utfolder seg. Som forteller opplever man stadig, spesielt hos barn, hvordan de blir sittende med åpne øyne og en åpen munn når man forteller en fortelling. Brian W. Sturm (Sturm, 1999) kaller det for ”lyttertranse”. Gjennom undersøkelser blant lyttere har han prøvd å beskrive hva denne lyttetransen er. For det første er det snakk om en ”discrete altered state of consciousness” (Sturm, 1999). Man er på samme tid både ”her og der”.
Performanceteoretikeren Schecner bruker begrepene ”transported” og ”transformed” om deltakere i en forestilling (Schechner, 1981). ”Transported” er sentralt i en fortellersituasjon, man blir ”fraktet” bort under en forestilling og kommer tilbake til utgangspunktet når forestillingen er ferdig (Schechner, 1981). ”Transformed” vil si en endring (endring av status, endring av tro eller lignende) hvilket sjelden skjer, selv om man i visse tilfeller ønsker en endring hos sine lyttere (Schechner, 1981). Myerhoff (Myerhoff, 1990) kaller det det å lytte for en tilstand av å være og ikke være, det foregår en simultanhet under en forestilling, man er med i en flyt samtidig som man er bevisst seg selv. For at det skal oppstå en lyttertranse, er det i følge Sturm en rekke ting som må være på plass: lytteren skal evne å forestille seg det som formidles, omgivelsene man befinner seg i må ikke forstyrre lyttingen, flere sanselige kanaler blir faktisk stimulert, lytteren føler at de kan kontrollere situasjonen og de bryr seg ikke om den objektive tiden. At lytteren kan relatere fortellingen til eget liv forsterker lyttingen.
Under en fortelling foregår det hosting, gjesping, hvisking også videre. Alt dette er elementer som viser til et eller annet engasjement for det som foregår.
Donald Braid (Braid, 1996) mener at det er to aktiviteter som foregår hos lytteren: det er å erfare en ny kunnskap og det foregår en tolkning av erfaringen. Lytterens kamp mellom disse to pågående aktiviteter fører til at fortellingen blir lytterens erfaring (Braid, 1996, s. 6). Fortellingen ender da opp som en ressurs til å forstå virkeligheten. Videre sier han at lytterens kamp for å forstå er helt nødvendig, dette fører til at de midlertidig aksepterer eller erfarer fortellingens sammenheng og mønster.
I dag lever vi en informasjonstid som stadig må stimuleres med ny informasjon, så det å lytte er faktisk en krevende prosess, men det å lytte er noe som kan trenes opp.