Kilde: Folktales Armenia, Leon Surmelian
En gang var den en mann og en kvinne som hadde tre døtre. En dag mens mannen arbeidet på åkrene, sendte kona deres eldste datter etter noe vann. ”Jeg må bake en deig,” sa hun. Kilden var i bunnen av en ås omgitt av trær som ga den skygge. Jenta fylte bøtta med vann, hun så opp på et tre og fikk til sin forskrekkelse se at en stein lå ved dens fot. Hun sukket og sa: ”En dag gifter jeg meg og får en sønn som skal hete Kikos. Jeg skal lage en lue av lammeskinn til han. En dag vil han komme hit, han vil klatre i treet, falle ned og drepes av steinen. Stakkars meg, min kjære Kikos, jeg som er din mor kan jo ikke annet enn å sørge og gråte.” Jenta brast ut i tårer. Hun satte seg under treet og sørget.
”Djevelen ta den jenta, hvor er din søster? Jeg må lage en deig for å bake brød”, sa moren til den midterste datteren. Hun sendte henne av gårde til kilden for å se hvor det ble av henne. Hun fant sin søster gråtende under treet. ”Hvorfor gråter du søster?” ”Herregud, har du ingen følelser? Hva slags tante er du?” ”Tante? Hva mener du?” ”En dag gifter jeg meg og får en sønn som skal hete Kikos. Jeg skal lage en lue av lammeskinn til han. En dag vil han komme hit, han vil klatre i treet, falle ned og drepes av steinen. Stakkars meg, min kjære Kikos, jeg som er din mor kan jo ikke annet enn å sørge og gråte.” Den midterste søsteren satte seg ned sammen med henne og sammen gråt de.
Moren ventet utålmodig. Det var ikke noe vann i huset slik at hun kunne lage en deig. Hun sendte den yngste datteren av gårde. Når de fortalte henne om Kikos begynte hun også å gråte. Moren kunne ikke vente lenger. Hun sprang ned kilden og skrek til sine døtre: ”Er dere alle blinde! Hva driver dere med? Dere vet jeg har en deig å lage!” ”Å mor, hva slags bestemor er du?”, snufset de tre. ”Hvordan kan du være så hjerteløs når ditt eget barnebarn er død.” ”Mitt barnebarn er død? Hva snakker dere om?” Den eldste datteren dro seg i håret og sa: ”Stakkars meg, stakkars meg.” De andre fortalte hulkende: ”En dag gifter vår søster seg og får en sønn som skal hete Kikos. VI skal lage en lue av lammeskinn til han. En dag vil han komme hit, han vil klatre i treet, falle ned og drepes av steinen. Du som er bestemor kan jo ikke annet enn å sørge og gråte.” Hun gråt bittert sammen med sine døtre: ”Å min kjære lille Kikos, mitt lille barnebarn.”
En mann kom ridende på en hest forbi kilden. Han så de sørgende kvinnene og spurte: ”Hvorfor gråter dere?” ”Vi gråter fordi lille Kikos vil falle ned fra treet og dø.” Mannen forsto ikke helt hva kvinnene mente. ”Hør her, min gode mann”, sa moren, ”En dag gifter min eldste datter gifte seg og få en sønn som skal hete Kikos. VI skal lage en lue av lammeskinn til han. En dag vil han komme hit, han vil klatre i treet, falle ned og drepes av steinen. Selvfølgelig gråter vi.” Og alle fire utbrøt: ”Vår stakkar lille Kikos.” Mannen smilte og sa: ”Deres sorg vil ikke bringe han tilbake til livet. Det er best at dere drar hjem og lager til en begravelse.”
De reiste seg, dro hjem, bakte brød, slaktet en okse og inviterte alle naboene til fest. Da mannen kom hjem om kvelden, etter festen, fikk han øye på oksens hode, den eneste oksen han eide. ”Hvem har slaktet vår okse?”, spurte han kona. ”Vi laget en fest for å minnes lille Kikos,” svarte hun. ”Hvem er Kikos? Hva snakker dere om? Har dere blitt gale?” Han ble rasende da han fikk høre om lille Kikos, men det var for sent å gjøre noe med det nå. Han gikk ut av huset og tenkte: ”Jeg skulle gjerne like å vite om det finnes noen som er like så gale som min kone og mine døtre.”
Mannen begynte å gå og etter en stund kom han til elv hvor han så en kvinne vaske sine føtter. ”Hvor skal du?”, spurte kvinnen. Mannen bare så på henne og gikk videre. Kvinnen gjentok sitt spørsmål. Mannen var så sint at han ropte ut: ”Jeg skal til helvete.” ”Min mor er i helvete,” sa kvinnen, ”og jeg vil gi henne litt penger.” Han brydde seg ikke om kvinnen og gikk videre. Hun løp etter han. ”Min mor dro til helvete og hun forventer litt penger. Kan ikke du være så snill og ta de med til henne.” ”Jeg kan kjøpe en ny okse for de pengene”, tenkte mannen og tok i mot pengene. ”Jeg så etter noen dumrianer og her er det jammen en som løper frivillig etter meg.”
Nå viste det seg at kvinnen var kona til den mannen som red forbi kilden. Hun gikk hjem og sa til sin mann: ”Jeg har akkurat sendt noen penger til min mor.” ”Er du gal? Hvordan kan du sende penger til din mor? Din mor er død.” ”Jeg møtte en mann som var på vei til helvete og jeg ga de til ham.”
Rasende løp mannen ut og hev seg på hesten og red av gårde for finne den mannen som hun ga penger til. Han fikk se han forsvinne inn i en mølle. Han steg av hesten og gikk inn i mølla. Der var det ingen mann. Da han gikk ut var hesten også borte. Den andre, som hadde mistet sin okse, red hesten til markedet og solgte den. For pengene kjøpte han en ny okse. ”Galskapen befinner seg over alt tenkte han,” da han gikk hjemover.