Danske folkeeventyr, Jørgen Prytz Johansen

Det var en gang en rik gårdsmann som hadde et meget slemt ord på seg. Man sa at han hadde gjort mye ondt i alle sine dager og han hadde ikke fått sin rikdom på ærlig vis. Så døde han. Hans enke var redd for at presten skulle tale dårlig om han i begravelsen. Hun gikk til presten. ”Det er vel ikke bare godt du har hørt om min mann,” sa hun, ”men jeg ønsker likevel en god preken.” ”Sånn som han har levd!”, sa presten. ”Ja, men nå er han død”, sa enken, ”og jeg tenkte jeg ville gi presten en gave for preken. Vår beste stut!” ”Ja, vi er jo alle mennesker”, sa presten, ”send meg stuten og jeg skal se hva jeg skal gjøre.”

Enken ble glad og stuten ble sendt til presten som en sjelegave fra den avdøde. Presten var inne og så på og tok på den og han syntes det var en riktig god stut. Han fikk bedre tanker om den døde som hadde foret opp en slik stut.

Men klokkeren der likte dette dårlig. Han bestemte seg for å gjøre noe med dette. Han hadde en venn som var et klokt hode. Klokkeren la fram saken og vennen sa: ”Det der skal jeg ordne.”

Så var det dagen for begravelse. Det var et stort følge tilstede. Kisten ble satt ned i graven. Presten sto klar til å holde sin tale, enken sto rett ved for å høre hvert ord. Så kom klokkerens venn løpende og hvisket til presten: ”Far, den gode stuten er død.” ”Til helvete”, sa presten og i det samme kastet han den første spade med jord på kisten. ”Hva skal vi gjøre?” hvisket vennen. ”Ned i jorda med han”, sa presten og hev den andre spaden med jord på kista. ”Skal vi flå han først?” ”Til helvete med både hud og hår!”, sa presten og hev den tredje spaden med jord. ”Amen”, ropte klokkeren. Og så kastet gravkarene graven til og det ble holdt mer likpreke den dagen.

Comments

comments