Dette er ikke enestående. Det jeg her velger å kalle lidelsesfortelling, altså fortellingen om den som har lidd og vunnet over sine hindringer har blitt prototypen på den gode jeg – fortellingen. Denne fortellingen tiltrekker oss og utnyttes og kan oppleves som en sidekommentarer i en sportssending, i TV-serien Mesterens Mester, påvirkernes videologger (da gjerne med selv-diagnoser som senere blir bøker), på Podkast og hos Lindmo for den saks skyld. Biografisk materiale i form av jeg – fortellinger er attributter man ikler seg for å fortelle verden om hvem man ønsker å være for andre. Det er nesten så man ikke er en reell vinner (uavhengig av innenfor hva) om man ikke har hatt en stor porsjon av lidelse som referanse. En lidelsesfortelling gir troverdighet og fortelleren av sin fortelling framstår som ekte og en man kan stole på, ja faktisk beundre fordi de oppfyller en heroisk dåd gjennom å overvinne sine hindringer. Som filosofen Aristoteles påpeker i Poetikken – verket fra antikken, her omformulert av meg: å erfare andre som har større problemer enn oss selv, gir oss en form for katarsis.
Jeg vil påstå at denne formen for narrativ er noe som har blitt dyrket fram over lang tid, kanskje kan man tenke at denne typen fortelling tilhører en biologisk natur, hvor vi var avhengig av å huske hendelser som ledet til suksess for at vi skulle finne mat uten å selv bli til måltid for andre (Rose, 1998). Kan man kanskje snakke om et biologisk behov for å høre suksess fortellinger? Man lærer gjennom om å høre om andres navigering for å overleve, fordi ligger en erfaringsdeling i disse fortellingene som andre kan ha nytte av.
Individuelle og personlige fortellinger om ens «skrøpelige» liv fortalt med ulike motivasjoner er dokumentert i USA fra midten av 1800 – tallet, godt hjulpet fram av både opplysningstiden og romantikken. Fattige, skadede, kriminelle sto fram med sine betroelses fortellinger gjerne med fysiske skavanker som bevis. Dette var fortellinger som så beveget seg over i trykk og ble et godt lesestoff. Godt fortalte personlige fortellinger krydret med det sensasjonelle og som ble oppfattet som sanne kunne sikre fortelleren en inntekt eller økonomisk støtte (Fabian, 2000). Med tiden har dette formet seg til en standardisering av fortellingen som har beveget seg inn i populærkulturen. I utallige Realty -tv programmer har vi hørt mennesker fortelle med knirkete stemme om opplevelser med «død og elendighet».
Som skrevet over, det er viktig at fortellinger om hindringer, tap, sorg og lignende i våre liv blir formidlet. Det viktig fordi de åpner opp rom for gjenkjennelse og muligheter og endring. Men det er også farer ved disse betroende lidelsesfortellingene. En fortelling er knyttet til identitet, man kan kalle det en narrativ identitet, dette betyr at man forteller fortellinger ulikt i forhold til hvem som skal motta fortellingen. Vår narrative identitet har ikke kun en fortelling, men flere; og det er ikke kun en måte å formidle fortellinger på. Ved å fokusere ensidig på lidelsesfortellingen, dyrker man fram en prototype av en fortelling. Denne type lidelsesfortelling framhever suksessen, at man lykkes å komme over hindringene, hva da med alle de fortellingene om oss selv og andre som ikke lykkes, er det rom for disse? En annen fare er at lidelsesfortellingen kan bli et være eller ikke være, et salgsargument, en emosjonell overtalelse, et konkurranse fortrinn, et vedheng som gjør det vanskelig å holde en kritisk distanse til musikken, det kunstneriske verket eller hendelsen som egentlig skal være i fokus. Lidelsesfortellingen står i veien for kritisk tilbakemelding fordi kritikken kan tolkes som et personlig angrep.
For å si det sånn, jeg husker ikke låten som vant Melodi Grand Prix, men jeg husker fortellingen.
Kilde
Fabian, A. (2000). The Unvarnished Truth Personal Narratives in Nineteenth-Century America. Berkeley: University of California Press.
Rose, S. P. (1998). How Brains Make Memories. In P. Fara, & K. Patterson, Memory (pp. 134-161). Cambridge: Cambridge University Press.