I de seneste dager har det vært fokus på den såkalte åpenheten knyttet ”den tunge tiden”. Altså det vil si kjente personer har ”åpnet seg” og fortalt ut problemer de har hatt og overvunnet. Kommunikasjonssjef i Mental helse Ungdom Adrian Lorentsson syns han ser et sammenfall mellom lansering og den såkalte åpenheten. Lorentsson anerkjenner åpenheten som viktig, samtidig ser han det spekulative i trenden.

Det er å fortelle sin høyst personlige fortelling er veldig trendaktig, men den er ikke ny. Det å fortelle om seg selv er ikke et nytt fenomen, selv om det er sterkt fokus på dette i tiden, dette er en form som strekker seg tilbake til gresk antikk. Det som gjør at det skiller seg ut i dag er maksimeringen av den individuelle selvopptattheten. Trenden er at individet betrakter seg selv som objekt, det drives med selvanalyse og du kan gruble over dine private jeg i en offentlig kontekst.

Professor Ann Fabian forteller i boken The Unvarnished Truth: Personal Narratives in Nineteenth-Century America om hvordan fanger, soldater, sjømenn, slaver også videre utnyttet og ble utnyttet for muligheten til å formidle sine ”elendighetshistorier” i USA på 1800 tallet. Deres fortellinger kom på trykken for en god slump penger, ofte ikke ført i pennen av dem, men fortalt til skrivekyndige som skrev ned deres historier. Både romantikken og opplysningen gjorde det mulig å skape en interesse for det ”enkle folkets” historie. Det fantes et marked hvor fattige kunne selge sine ”sanne” personlige lidelsesfortellinger. Denne trenden som startet på 1800 tallet favoriserte fortellinger som allerede lå nær kulturarven, fortellinger om heltemodige ”handlinger” med en håpefull slutt som bygget opp under et behov for en identitet. Og ikke bare det, malen for fortellingen har blitt stående til i dag. Sensasjonsfortellinger som bygger opp under en bestemt identitet er noe som det ofte høstes av. På 1800 tallet kunne gode fortellinger gi deg lisens til å selge billige varer på markedet og på den måten ble fortellingen en agenda for økonomi. Dette er fortellinger som har en bestemt form og som gjenbrukes om og om igjen, enten det er i et reality – show eller på TV en tidlig morgen.

Den personlige stemmen (den må gjerne knirke litt) skinner igjennom en bestemt dramaturgisk form: du har fått deg en trøkk (vendepunkt eller peripeteia), du ser lyset (erkjennelsen), du overvinner hindringene, du tar lærdom av det (Coda eller katarsis). Ofte legges utfallet av det du har vært igjennom i begynnelsen av fortellingen, dette er med på å skape en troverdighet og gi fokus knyttet til erfaringen det fortelles om. Før var kampen mot ytre omstendigheter som dannet grunnlaget for fortellingene, men nå er vi så rike at kampen er lagt til vårt indre liv.

Våre liv kommer ikke som en ferdig fortelling, fortellingen skapes i det vi får et behov for å få oversikt over det som har skjedd med oss og å formidle det videre. Før vi forteller har vi tolket, vurdert og verdisatt det som skjedde. Fortellingen er i dag ofte unyansert og enkel fordi den skal stå fram som et eksempel. I dag rendyrkes et bestemt plott eller en bestemt dramaturgi og til fordel for dette plottet er det mye som fjernes slik at fortellingen skal stå fram som en liten sannhet. Det er ikke det som faktisk skjedde som blir det viktige, men det som fortelles.

Mental helse er viktig og ikke noe å kimse av, og fortellingene om det nyanserte mennesket som erfarer både byrder og seire bør fremmes. Men vi må huske at en fortelling også er et grep og den personlig fortelling blir gjerne forskånet for kritikk og analytisk tenkning. Fortellingen framstår som en fiksert sannhet og fortelleren blir hellig fordi dette skjedde nettopp han eller hun.

Comments

comments