Det er så mye jeg vil fortelle, men strukturene er et kaos inne i meg. Jeg vil så gjerne fortelle om alle legetabbene, men det får komme senere. De var urørlige mens Daniel levde, han stolte helt og fullt på legene og vi fikk ikke blande oss inn.
Sorgen er ikke voldsom bare fordi du savner noen så inderlig, men også fordi du tenker på alt det ditt barn aldri skal få oppleve. Daniel var en voksen mann blitt, men fortsatt med mye ugjort.
Jeg var alene da legen skulle bekrefte dødsfallet. Alex orket ikke å være der. Jeg så på hvordan legen forsiktig åpnet hans øyne og la en serviett ned på dem for å kjenne etter et eller annet jeg ikke skjønte. Hans øyenfarge var fortsatt den samme. Jeg tenke at dette hadde jeg lest om i greske myter, hvor de fikk en mynt på hvert øye når de døde. Men det gikk også opp for meg at dette er ikke lenger Daniel.
Daniel er nå et forestilt liv og da blir jeg redd for at jeg ikke lenger skal forestille meg hvordan han var.