Japan
I Kyoto levde det et fattig ektepar. Selv om de elsket hverandre høyt, gikk all deres energi med til å overleve. Mannen skjønte at dette kunne ikke fortsette og fikk høre at en bekjent var blitt guvernør i en provins et godt stykke unna. Han dro av gårde til denne bekjente og tilbydde sine tjenester, han kunne gjøre hva som helst uansett hva det måtte være. Han trengte noe å leve av. Den andre ansatte han på stedet. Mannen og hans vakre kone hadde alltid vært sammen. De hadde klart seg sammen gjennom deres store fattigdom, men nå som han skulle så langt av sted, fikk han seg en rikere kone som betalte for hans lange reise og hun skulle ta godt vare på han i den andre provinsen. Slik var skikken. Han hadde forklart sin kone at dette var den eneste måten å overleve på og med sorg i øynene lot hun ham dra.
Langt der borte klarte han seg godt, han kunne spise seg mett og arbeidet godt for guvernøren. Men stadig gikk tankene til hans forrige kone, hun som hadde vært hans første og store kjærlighet. Ettersom tiden gikk, savnet han sin første kone veldig. Det var nesten så han ikke orket å være der han nå var og han undret seg over hva som ville skje om han reiste hjem. Hans arbeidsgivers tid som guvernør gikk mot slutten og med sin herre reiste han tilbake til Kyoto.
Han angret bittert på at han hadde forlatt sin første kone. Han lovet seg selv at han skulle dra rett hjem når han kom til byen. Veien virket uendelig lang. Han løp hjem, fant porten åpen og gikk inn. Alt var endret. Huset så ut til å være ubebodd og ruinert. En angst kom over han og han stirret på et øde opplyst av høst månen som nærmet seg tiden da den var full. Natten var kald og en sorg kom over han. I huset fant han sin kone liggende alene, akkurat der hun pleide å ligge den tiden de var sammen. Hun ga ingen tegn til sinne da han kom inn, hun hilste han med glede: ”Hvordan kom du hit? Når kom du?”, spurte hun. Han fortalte henne hvordan han hadde lengtet etter henne og at de fra nå av skulle igjen leve sammen. ”Jeg får alle tingene jeg tok med meg levert hit i morgen”, sa han, ”Jeg ville møte deg så fort som mulig.” Hun så lykkelig ut. Etter å ha snakket lenge om hvordan det engang var, la de seg endelig ned i hverandres armer. Han skammet seg over hvordan han hadde behandlet henne, dette plaget han. Da hun la sine armer rundt han, forsvant alle smertefulle tanker. Like kjølig som månen var, var deres natt het. Hun la seg rundt han overalt og var utømmelig av lengsel og han nøt henne og prøvde å gi henne alt det hun hadde gått glipp av. Han gled inn i den kjærligheten de hadde for hverandre. Ikke før soloppgang sovnet de, med vinduene åpne.
Solen som strømmet gjennom de åpne vinduene vekket mannen. Han så på sin kone. Det var ikke hun som lå der. Kvinnen i hans armer var bare bein og skjelett. I skrekk sprang han opp, og håpet desperat på at det var en hallusjon. Men nei, det som engang hadde vært en kvinne, hadde lenge vært en død kropp. Han kledde fort på seg og løp inn i naboens hus. ”Hvor er kvinnen som bodde ved siden av?”, spurte han. ”Det er ingen der.” ”Hun? Åh, hennes mann forlot henne og reiste langt av gårde og hun var så såret at hun ble syk”, svarte naboen. ”Hun hadde ingen som kunne ta seg av henne og forrige sommer døde hun. Det er var ingen som kunne kvitte seg med kroppen hennes, så siden har hun blitt liggende. Folk er redde for å gå nær stedet. Derfor er det så tomt der.”
Så skrekkslagen som han var, var det ikke noe han kunne gjøre eller si, han gikk sin vei.