Denne fortellingen finnes i utallige varianter (som så mange andre fortellinger). Varianten her er fra India.

På et bestemt sted levde det en gang en brahman hvis navn var Svabhavakripana som betyr «den fødte elendighet». Han hadde samlet en del ris gjennom tigging og etter å ha spist en del av det, samlet han resten i en krukke. Han hang krukken i en krok på veggen, han plasserte sin sovebrisk under og gjennom hele natten stirret han på krukken. Han tenkte:

«Krukken er fylt med ris. Om det skulle bli hunger i landet ville jeg tjene hundre rupier. For disse pengene skal jeg kjøpe et par geiter. De får unger hver sjette måned og dermed får en jeg flokk med geiter. Jeg selger geitene og kjøper noen kuer. Så snart de har fått kalver, vil jeg selge kalvene og dermed kan jeg kjøpe bøfler og for bøflene skal jeg kjøpe hester. Hestene får føll og da har jeg mange hester. Og for hestene vil jeg få gull når jeg selger dem. For dette gullet vil jeg kjøpe et stort hus. En brahman vil komme på besøk og han vil gi meg sin vakre datter, med en stor medgift. Vi får en sønn som skal hete Somasarman. En dag sitter jeg og leser en bok i stallen. Min sønn ville komme løpende, men han løper nær hestenes hover. Sint vil jeg rope til min kone: ‘Ta barnet; ta ham!’. Men fordi hun holder på med noe husarbeid vil hun ikke høre meg. Jeg vil reise meg og sparke til henne med foten.»

Mens han tenke den tanken, sparket han til med foten og knuste krukken. All risen falt ned over han og gjorde han helt hvit. Derfor sies det: «Den som legger tåpelige planer for framtiden, vil bli helt hvit, slik som faren til Somasarman.»

Comments

comments