Fredag forrige uke, fikk jeg karret meg opp i Voksenkollen for å øve. Gjennom en magisk tåke, vandret jeg inn i skogen hvor jeg tråkket gjennom dyp snø. Dette har jeg ikke gjort siden barndommen, tror jeg, så kroppen visste nesten ikke hvordan den skulle reagere.

Uansett, jeg kom meg fram og fikk fortsatt arbeidet. Å arbeide med en ny musiker, handler om å lage et nytt grunnlag. Dette påvirker både strukturen på fortellingen og måten jeg forteller på. Materialet er det samme, men hendelser forflytter seg og temaer blir vektlagt ulikt. Det oppstår et langsomt blikk på en selv som skapende og performativ.

Det tar tid å finne en form, det er alltid en vanskelig manøvrering, fordi den «tiden det tar» har man ikke, så man leter etter formen i den faktiske fortellersituasjonen eller forestillingen. Derfor er det viktig å lage et godt grunnlag som består mer av scenarier og motiver enn å legge noe helt fast. Innenfor disse scenariene og motivene leter man etter formen det skal fortelles igjennom. Det er å lete etter en ny poetikk hver gang man har forestillingen, etterhvert legger det seg noen faste punkter som fyrtårn i arbeidet.

Å skape et grunnlag handler om å skape en tillit, gi kroppen en fortrolighetsviten, være trygg på samarbeidspartneren og at man trekker prosessen sammen.

Da øvelsen var over, hadde tåken til en viss grad lettet og jeg bega meg hjemover.

Comments

comments