Fortellingen er et sagn hentet fra ”Norske sagn efter forskjellige kilder anden udgave” utgitt av Cammermeyers boghandel 1902 i Kristiania. Det er står ikke noe om hvem som er redaktør av utgivelsen.
En mann hadde vært til seters og kom gående langs en elv. Han gikk smått og tung var han i sinnet, han tenkte på kjæresten som for et år siden var blitt borte i den elven han gikk forbi. Ingen fant henne igjen, så hun kunne få kristen jord og dette var hans største sorg. Det var vel fossegrimen som hadde tatt henne og det tenkte han også på.
Best som han gikk, hørte han feletoner og de var så fagre at han måtte stoppe opp og lytte. Han glemte sorgene sine, for feletonene hadde grepet han like inn i sjelen. Han gikk etter lyden og kom fram til en stor gammel gran som sto like ved elvebredden. Der satt det et kvinnfolk og strøk på en fele, men fela var så rar, den så ut som halsen på en ski. ”God dag”, sa han da han kom fram til granen. ”God dag igjen”; svarte hun. ”Sitter du og spiller slik alene?”, spurte han. ”Ja, det gjør jeg.” ”Det var en underlig fele du har.” ”Åh, den er ikke så underlig. Lag deg en maken du og stryk som jeg gjør så skal du se at du blir spillemann.” Mannen sto og hørte på spillet så han rent glemte seg selv. Etter hvert lukket han øynene for å høre enda bedre; men da ble det med en gang stille. Han hørte et skvalp i elven som rant stille forbi. Da han så opp var kvinnen vekk. Ut i vannet var det ringer som når man kaster en stein i vannet. Han sto og så på disse til de forsvant. Så dro han hjemover.
Det var langt ute på kveld da han kom hjem. Alt folket var til sengs og han gikk også for å sove. Men det var ikke mulig å sove den kvelden. Tonene han hadde hørt forlot han aldri. Han sto opp og gikk ut. Der lå det noen ski. Han skar halsen av den ene skien, spente strenger på, laget seg en bue og begynte å stryke. Maken til spillemann hadde de aldri hatt der i bygda.