De unge menn som akkurat hadde begynt på skolen, gikk hver dag på veien forbi den eldre mannens hjem. Disse tre fikk den uvanen å slå på postkasser og søplekasser som sto langs veien når de gikk hjemover. Denne metalliske trommingen foregikk dag etter dag. Og en dag hadde den eldre mannen fått nok.
Dagen etter gikk den eldre mannen ut og møtte de tre unge trommisene. Han sa til dem: ”Det ser ut som om dere trives på skolen. Jeg syns det er storartet at dere uttrykker dere på den måten. Jeg gjorde det nemlig selv da jeg var i deres alder. Kan dere gjøre meg en tjeneste? Pass på å fortsett med dette, fordi det gir meg så gode minner. Jeg gir dere en tjuekroning hver dag om dere fortsetter.”
Ungdommen syntes dette var en god avtale og fortsatte å slå. Men etter noen dager møtte den eldre mannen dem med et trist uttrykk. Han sa: ”Jeg ser nå at det vil koste meg litt mye. Jeg har regnet på det. Jeg har dessverre ikke anledning til å betale dere mer enn en tier for underholdningen.” Ungdommen var ikke helt fornøyd med dette, men de aksepterte de nye betingelsene og fortsatte med å slå hver gang de gikk hjem fra skolen.
Noen dager senere, møtte den eldre mannen dem igjen. Han sa til dem: ”Det har blitt et problem. Jeg har dessverre ikke anledning til å betale dere mer enn fem kroner. Er det iorden?”
”Hva?”, sa den ene, “Tror du vi gidder å kaste bort tiden på en femmer. Du er gal! Nei, vi slutter.”
Den eldre mannen kunne fortsette å nyte sine dager med stor ro.