Denne fortellingen er en underlig sammenblanding av det søte og det groteske.

Kilde: Anders Evensen Vang, Gamla reglo å rispo ifrå Valdris,

Det var i eldgamle tider, da alle fugler og dyr kunne gjøre et gårdsarbeid, og det er lenge siden skal du tro. Det var en hane som sto på låven og tresket, høna satt og bakte og lille kylling gikk ute på tunet og plukket korn som mor kunne bake med.

Da datt det et løvblad ned i nakken, så det skrall i skallen på han. Dermed så rente han inn til moren sin og sa: ”løp, løp, Hønepøne eller så faller himmelen ned på oss.” ”Hvem sa det, lille kylling?”, sa høna. ”Mine ører hørte, mine øyne så og min vesle nakke kjente det traff”, sa han.

Da sprang høna bort på låven til hanen og sa: ”Løp, løp, Hanepane eller så faller himmelen ned på oss!” ”Hvem sa det Hønepøne?”, sa hanen. ”Det sa lille kylling.” ”Hvem sa det, lille kylling?”, sa hanen. ”Mine ører hørte, mine øyne så og min vesle nakke kjente det traff”, sa Lille Kylling. ”Hvordan skal vi reise?”, spurte hanen. ”vi får ta katta til hest og sleiva til slede, så får vi reise langt bort til skogen”, sa høna. Så gjorde de det. De satte katten foran sleiva, tok til å jage den, og kjørte langt bort til skogen.

Der møtte de en rev. ”Løp, løp, Revskrev eller så faller himmelen ned på oss!”, sa hanen. ”Hvem sa det Hanepane?”, sa reven. ””Hvem sa det Hønepøne?” ”Det sa lille kylling.” ”Hvem sa det, lille kylling?”, sa reven. ”Mine ører hørte, mine øyne så og min vesle nakke kjente det traff”, sa Lille Kylling. ”Å kjære, la meg få sitte på med dere”, sa reven. ”Det er liten hest og liten slede, men saktens skal du få plass”, sa hanen. Så kjørte de et stykke til de traff på gråbein.

”Løp, løp, Ulvtulv eller så faller himmelen ned på oss!”, sa reven. ”Hvem sa det, Revskrev?”, sa gråbein. ”Det sa Hanepane.” ”Hvem sa det Hanepane?”. ””Hvem sa det Hønepøne?” ”Det sa lille kylling.” ”Hvem sa det, lille kylling?”, sa gråbein. ”Mine ører hørte, mine øyne så og min vesle nakke kjente det traff”, sa Lille Kylling. ”Å kjære, la meg få sitte på med dere”, sa gråbein. ”Det er liten hest og liten slede, men saktens skal du få plass”, sa hanen. Så kjørte de et stykke og der kom de til en bjørn.

”Løp, løp, Bjørnhørn eller så faller himmelen ned på oss!”, sa gråbein. ”Hvem sa det Ulvtulv”, sa bjørnen. ”Det sa Revskrev.” ”Hvem sa det, Revskrev?”. ”Det sa Hanepane.” ”Hvem sa det Hanepane?”. ””Hvem sa det Hønepøne?” ”Det sa lille kylling.” ”Hvem sa det, lille kylling?”, sa gråbein. ”Mine ører hørte, mine øyne så og min vesle nakke kjente det traff”, sa Lille Kylling. ”Å kjære, la meg få sitte på med dere”, sa bjørnen. ”Det er liten hest og liten slede, men saktens skal du få plass”, sa hanen.

Så kjørte de et stykke og det ble kveld. De visste ikke hvor de skulle få husly for natten. De fant en morderhytte, men morderne var ikke hjemme. Ja her får vi ta hus, sa de til hverandre. ”Men jeg er så redd for dem”, sa lille kylling. ”Kommer morderne, så dreper de oss og så spiser de oss.” Men de andre mente at det var så mørkt ute at de ikke kunne se hvor de skulle reise. De gikk inn og la seg til å sove, bortsett fra lille kylling, han fikk ikke sove, så redd var han.

Da det var langt ut på natten, kom morderne. ”Uff, jeg er så sulten”, sa den ene. ”Hvilket pakk er det som ligger her?” ^Å kjære, ikke gjør oss noe ondt!”, sa kylling liten. ”Hvem er med deg?”, sa den ene morderen. ”Det er Hønepøne, Hanepane, Revskrev, Ulvtulv og Bjørnhørn.” ”Den som har det styggeste navnet”, sa morderen, ”den eter vi opp.”

”Lille kylling har et fint navn, Hønepøne har et fint navn, Hanepane har et fint navn, Revskrev har et fint navn, Ulvtulv har et fint navn; men Bjørnhørn har et stygt navn, han spiser vi opp.” Så tok de bjørnen og slaktet den og kjøttet åt de opp. ”Jeg er fortsatt sulten”, sa den ene. ”Ja den som har det styggeste navn spiser vi opp”, sa de andre.

”Lille kylling har et fint navn, Hønepøne har et fint navn, Hanepane har et fint navn, Revskrev har et fint navn, Ulvtulv har et stygt navn, han spiser vi opp.” De slaktet ulven og åt han opp. Men de var mange og det var fortsatt en som var sulten. De begynte å regne over igjen om hvem som hadde det styggeste navnet. Så falt Revskrev, men fortsatt var de sultne, så falt Hanepane og Hønepøne.

Da var det det bare Lille Kylling igjen. De spurte han hvorfor de alle var kommet ditt. Han fortalte alt sammen fra begynnelsen til slutt. ”Og nå er du alene, det er ikke bra!” sa de og åt han opp også. Men katten som var hest, hun sprang avgårde med sleiva på sleiva. Den har de ikke funnet siden.

Comments

comments