Og mens den gikk der og spankulerte på sine oransje pipestilk ben, kom det til å ramle en nøtt ned fra et tre og rett i hodeskallen på Kyllerylle. «Å», tenkte kyllingen forskrekket, «nei, nå tror jeg himmelen er ved å falle ned.» Og hun sa høyt med seg selv: «Det fille det falle det dille det dalle, like ned i min hodeskalle.» Og hun tenkte at nå måtte hun løpe til kongen
og fortelle at verden var i ferd med å falle ned. Også la hun hodet fremover og spant med de oransje pipestilkbena sine, og så løp hun. Ja hun løp det forteste og beste hun kunne gjennom skogen. Og ut på veien.
Litt lenger nede i veien sto Hønepøne og renset fjærene sine, og plutselig fikk hun se kyllingen komme løpende. «Hvorfor løper du så fort, Kyllerylle?», sa Hønepøne. «Åh, det fille, det falle, det dille, det dalle like ned i min hodeskalle!», sa Kyllerylle. Hønepøne forsto ikke helt hva det var, men hun skjønte at det var viktig. Så hun løp det forteste og beste hun kunne etter Kylleryll.
Langs veien sto hanen på et ben og solte seg. Og da han gløttet på sitt ene øye fikk han se Kylleryll og Hønepøne komme løpende. Hanen brisket seg og galte: «Hva er du løper for Hønepøne?». «Spør Kyllerylle», sa Hønepøne. «Hva er det du løper for, Kyllerylle?», sa Hanepane. «Åh, det fille, det falle, det dille, det dalle like ned i min hodeskalle!», sa Kyllerylle.
Hanen forsto heller ikke hva det var, men han forsto viktigheten av det. Så han fikk hastverk. Ja, han fikk det så travelt at han glemte å sette ned det ene benet. Så han hinket av gårde det beste og forteste han kunne etter Hønepøne og Kylleryll.
Litt lenger borte ved veien kom Andevande vuggende opp fra andedammen. Hun ristet vannet av fjærene. Men så fikk hun se først Hanepane, så Hønepøne og Kyllerylle komme løpende. «Hva er det du løper for Hanepane», smadret Andevande. «Spør Hønepøne», sa Hanepane. «Hva er du løper for Hønepøne?». «Spør Kyllerylle», sa Hønepøne. «Hva er det du løper for, Kyllerylle?» «Åh, det fille, det falle, det dille, det dalle like ned i min hodeskalle!», sa Kyllerylle.
Andevande forsto iallfall ikke hva det betydde, men det skremte vannet av henne. Så hun vugget det forteste og beste hun kunne etter Hanepane, Hønepøne og Kylleryll.
På veien spankulerte Gassevasse. Plutselig fikk han se Andevande, Hanepane, Hønepøne, og Kyllerylle komme løpende. «Hva er det du løper for, Andevande? «Spør Hanepane» «Hva er det du løper for Hanepane» «Spør Hønepøne» «Hva er du løper for Hønepøne?». «Spør Kyllerylle» «Hva er det du løper for, Kyllerylle?» «Åh, det fille, det falle, det dille, det dalle like ned i min hodeskalle!», sa Kyllerylle.
Gassevasse forsto ikke riktig dette, men at det var viktig det kunne det ikke være tvil om, så løp han etter Andevande, Hanepane, Hønepøne og Kylleryll. Borti veien satt Revskrev og slikket pelsen. Så fikk han se Gassevasse, Andevande, Hanepane, Hønepøne, og Kyllerylle løpe i vei.
«Stopp», sa Revskrev. «Hva er det du løper for, Gassevasse? «Spør Andevande» «Hva er det du løper for, Andevande? «Spør Hanepane» «Hva er det du løper for Hanepane» «Spør Hønepøne» «Hva er du løper for Hønepøne?». «Spør Kyllerylle» «Hva er det du løper for, Kyllerylle?» «Åh, det fille, det falle, det dille, det dalle like ned i min hodeskalle!», sa
Kyllerylle.
Revskrev forsto heller ikke hva det betød, men det brydde han seg ikke om. «Ha ikke slik hastverk, bli heller med hjem til meg og få dere en hvil og en matbete.» Ja, det syns fuglene var en god ide. Så Gassevasse, Andevande, Hanepane, Hønepøne ble med Revskrev. Men Kyllerylle smatt unna og løp videre på vei til kongen. Det var mye viktigere.
Vel, fremme hos Revskrev gikk fuglene inn i hiet. Og kan dere gjette hvem som fikk seg en matbete. Ja, det var reven det. Fem fine fuglesteker fikk han.
Men Kyllerylle løp videre til kongen for å fortelle at: «Åh, det fille, det falle, det dille, det dalle like ned i min hodeskalle!». Og siden himmelen ikke har falt ned så har vel Kyllerylle fått fortalt kongen at: «Åh, det fille, det falle, det dille, det dalle like ned i min hodeskalle!».