I metaverset Second Life, kom jeg over skjeletter av katter. Det igjen fikk meg til å tenke på historien som dukket opp i mediene og som moren min minnet meg om, nemlig en kvinne som var omgitt av rekke katter, så mange katter at det var blitt en plage for naboer. Jeg og sikkert du, har hørt flere av disse historiene, hvor kattene har overtatt et hjem og eieren har mistet helt kontroll.

Jeg liker katter, har egentlig alltid hatt katter, bortsett fra de siste seks årene, hvor den siste katten jeg levde med ble for gammel til å leve mer. Nå har jeg hunden Atsjoo, men jeg er egentlig et kattemenneske. Ikke misforstå, Atsjoo er en kjær del av familien. Men det er katten jeg liker. En gang, langt der fremme, vil jeg nok ha katt igjen.

Det er ikke første gang det er en nær forbindelse mellom kvinne og katt. Gudinnen Frøya i norrøn mytologi reiste rundt i en slede dratt av katter, mens hun gråt sine gulltårer over tapt kjærlighet – hennes mann som aldri var hjemme. Et eller annet sted er det skrevet, jeg husker dessverre ikke hvor, at med kristningen av Norge, ble gudinne bildet med kattene omgjort til motivet av en trollkjerring eller heks, men fortsatt var kattene med.

Ifølge Helen Parish ble dyrene knyttet til hekseprosesser, sett på som en overgang mellom demoner og mennesket, et dyr kunne være en forkledd demon (Parish, 2019).  (Kvinnelige) hekser sto for alt det samfunnet ikke kunne tåle eller bære:

“The witch embodied and enabled conflict and contradiction, reflecting and creating anxieties about the nature of humanity, social order, heresy and heterodoxy, and the language of opposition between good and evil in moral and theological terms. In the hands of demonologists, inquisitors and law-makers, the multiple components of the archetypal witch crystallised around the imagery of the ‘demonic pact’, the personal relationship between the witch and devil, and the all-encompassing vocabulary of maleficium which made real these ideas in popular culture and social communities. In the character and actions of the witch, religion, ritual, magic, law, and social tensions intersected, creating a shared belief in the constructed enemy of Christian society. The vocabulary of demonologies, statute, and judicial processes made its way into popular culture, a culture that perpetuated and solidified that language by proving it to be anchored in the reality of the day-to-day.” (Parish, 2019, s. 2).

Kattene var utsatte for demonologisering, for det var et av de vanlige husdyrene. «Vanlige folk» hadde ikke dyr som kjæledyr, det var praktiske grunner til at man hadde husdyr. Da dyrene ble ansett som følgesvenner, noe man kunne plassere sine følelser i, ble det en omrokkering i forholdet mellom mennesker og dyr (Parish, 2019, s. 6). Det var en grense som ble forskjøvet og som hadde sosiale konsekvenser. For eksempel skulle ikke barn krabbe på alle fire, for da lignet de mer dyr enn et menneske. Jeg har krabbet mye på alle fire, en hel sommer krabbet jeg, hvor jeg lekte at jeg var en puma.
Jeg avslutter med et sagn. Det er hentet fra Peder Christen Asbjørnsen: Kvernsagn,

Det var en bonde som hadde en kvern. Den brant to pinsekvelder på rad. Da det led mot pinse det tredje året, dro han til en skredder for å få sydd seg noen nye klær.

«Lurer på hvordan det går med kverna denne gangen, om denne også brenner i natt?», sa mannen. «Det er det ingen nød med,» sa skredderen, «gi meg nøkkelen og jeg skal passe kverna.»

Det syntes mannen var både vel og bra; og da det led mot kvelden, fikk skredderen nøkkelen og gikk ned i kverna. Han satte seg midt på gulvet, tok et kritt han hadde med seg og tegnet en ring rundt seg. Rundt ringen skrev han Fadervår og så var han ikke redd om så selveste fanden skulle komme. Klokken tolv på natten, fløy døra brått opp og inn kom det så tykt med svarte katter at det yrte.

De fikk en gryte på peisen og til å legge ved under og så tok det til å brase og frase i gryta, som om den var full av kokende bek og tjære.

«Hå, hå,» tenkte skredderen, «henger det slik i hop,» og ikke før han hadde sagt det, før ei ta kattene skjøv labben bak gryta og ville velte den.

«Scht katte, du brenner deg!» ropte skredderen.

«Scht katte, du brenner deg! sier skredderen til meg,» sa katta til de andre kattene, og alle sammen bort fra peisen og til å hoppe og danse rundt om ringen; men rett som det var, luska katta bort til peisen igjen og ville skubbe over ende gryta.

«Scht katte, du brenner deg!» skreik skredderen, og skremte hun vekk fra peisen.

«Scht katte, du brenner deg, sier skredderen til meg,» sa katta til de andre kattene, og alle sammen til å danse og hoppe, og rett som det var, var de borte ved gryta og prøvde å velte den.

«Scht katte, du brenner deg!» skreik skredderen, og tok slik i at de fòr bortetter golvet den ene over den andre, og så tok de til å hoppe og danse som før.

Så slo de krins utenom ringen og tok til å danse rundt omkring han, raskere og raskere og til slutt så raskt at det gikk reint rundt for skredderen, og de glodde på han med slike store fæle øyne, som om dom ville eta han levende.

Men best som det var, stakk den katta som hadde prøvd å velte gryta, labben sin innenfor ringen, som om hun hadde hug til å få tak i skredderen. Men da skredderen så det, løste han på telgjekniven og holdt den klar. Rett som det var, slo katta labben innenfor ringen igjen, men i samme øyeblikket hakket skredderen labben av, og alle kattene ut det forteste de vant, med ul og med skrik.

Men skredderen la seg i ringen, og sov til sola sto langt inn på gulvet til han. Så stod han opp, låste igjen kverna og gikk opp på garden.

Da han kom inn i stua, lå både mannen og kjerringa enda, for det var pinsemorgen.

«Signe dagen,» sa skredderen, og ga mannen hånda.

«Takk, deg au,» sa mannen, og han var både glad og forundret da han fikk se skredderen, det kan en nok vite.

«Signe dagen, mor,» sa skredderen, og bød kjerringa hånda.

«Takk, deg au,» sa kjerringa. Men hun var så bleik, og så så rar og forstyrret ut, og hånda si gjemte hun under teppet; men til slutt strakk hun fram den venstre til han og da skjønte skredderen hvordan det hadde seg, men om han sa det til mannen og hvordan det gikk med kjerringa siden, er det ingen som vet.

Kilde:

Parish, H. (2019). “Paltrie Vermin, Cats, Mise, Toads, and Weasils”: Witches, Familiars, and Human-Animal Interactions in the English Witch Trials. Religions 2019, 10, 134.

Comments

comments