Torsdag fikk jeg en gledelig henvendelse, med noe kort varsel. Jeg ble invitert til Roma igjen, et sted jeg har vært og fortalt en rekke ganger. Festivalen har ligget på høsten, men nå er det altså flyttet til våren. Første gang jeg fortalte der var i 2008, da var festivalen ny. Men så har de gradvis begynt å bygge opp festivalen med et fellesskap av faste tilhørere. Det er dog et problem, et rimelig stort problem, ved å fortelle ved den samme festivalen flere ganger, for hva skal jeg fortelle i år, og med så kort forberedelsestid. Festivalen begynner 16. juni. Ikke kan jeg ta programmet 23.27, for der trenger jeg musikeren (hvilket festivalen ikke har råd til) og dessuten er den altfor komplisert å oversette på en så kort tid.

Heller ikke kan jeg ta havfrue prosjektet som jeg har begynt på, for jeg ønsker tid, ihvertfall 3 – 4 måneder på å finne fram materiale. Og brått datt det ned i hodet mitt, en tittel som kom til meg: ”Kvinner jeg hater å elske (eventuelt den andre veien)”. Rett og slett ulike kvinnefortellinger som på en måte representerer arketyper jeg egentlig ikke vil assosieres med, kvinner jeg misunner og kvinner jeg må tolerere. Men ikke misforstå, det er ikke slik at jeg går rundt og hater andre mennesker, det er mer snakk om typer og ikke reelle mennesker. Her handler det om sider av meg selv som jeg kanskje burde omfavne.

Jeg har nok av kvinnefortellinger inne og andre har jeg lett tilgjengelige. Det er også samtidsorientert jamfør hvordan kvinner blir behandlet i sosiale medier, samt at jeg har et personlig forhold til det. La meg begynne øverst.

Jeg kjenner at jeg har vanskeligheter med å gripe begreper som ”Modergudinnen” og ”Moderjord”. Det oppleves som en litt euforisk kult hvor vi skal finne våre indre gudinner. Jeg er rett og slett ikke interessert i å finne dem. Nei, for jeg har merket meg at jeg tar mer og mer form av Venus, og nei…. jeg har ikke et så misvisende bilde av meg selv at jeg tenker på romernes svar på Afrodite, nei, jeg tenker på Venus fra Willendorf og like.

Enlarge

Coso_raro
Bildet er lånt fra Wikimedia Commons.

Den bitte lille statuen som har en overdimensjonert mage og brystene og er ansiktsløs. Riktignok krymper jeg nok ikke ned til 11 centimeter, men resten stemmer. Jeg faller framover av tunge bryster og stor mage. Så hvorfor i all verden skal jeg finne noen indre gudinner, når jeg sliter nok med det legemet jeg vandrer rundt med. Dessuten ville min indre Kali skremt vettet av både meg og andre og vært en fare for mine omgivelser. Hun ligger der latent og snapper til inne i mellom så stakkars tilfeldige ser måpende på meg og mitt utfall som framstår som en sint terrier. Her er det nok heller snakk om å temme, benekte, lukke for de indre gudinner.

At oldtidskulturer dyrket gudinnene får så være. Alt i sin tid heter det!

Comments

comments