Den gamle mannen fant ut at noe manglet i den verden han hadde skapt. Han tenkte at det ville være en god ting å skape en kvinne og et barn. Den gamle mannen visste ikke helt hvordan disse ville seg ut. Han tok noe leire og i fire dager arbeidet han med ulike former. I begynnelsen likte han ikke formen på de skapningene han skapte. Men på den fjerde dagen hadde han gitt kvinnen en skikkelse han kunne like, rund og sterk med alt på plass både foran og bak og der nede. ”Dette er bra,” sa den gamle, ”en slik kvinne vil jeg ha i min verden.” Så laget han et lite barn som lignet kvinnen. ”Et godt stykke arbeid. Akkurat det jeg ønsket. Men de lever ikke ennå.”
Den gamle dekket dem til i fire dager. Da han så under dekket den første dagen, så han en svak skjelving i deres kropper. På den andre dagen, løftet de sine hoder. Den tredje dagen beveget de sine armer og føtter. ”Snart er de klare,” sa den gamle mannen. Og da den fjerde dagen kom krabbet de rundt under dekket. ”De er nå klare til å vandre i min verden,” tenkte den gamle. Han fjernet dekket og sa til kvinnen og barnet: ”Reis dere som mennesker.” Kvinnen og barnet reiste seg. De begynte å vandre og de var perfekte.
De fulgte etter den gamle ned til elven. Der fikk evnen til å snakke. Straks spurte kvinnen: ”hva slags tilstand er vi i nå, vi snakker, beveger oss, puster og spiser?” ”Det er livet”, sa den gamle. ”Før var dere bare noen leirklumper. Nå lever dere.” ”Når vi var leire, var vi i live da?” ”Nei”, svarte den gamle, ”Da levde dere ikke.” ”Hva var vi da?”, ville kvinnen vite. ”Det er kalt døden. Når dere ikke lever, er dere døde.”, forklarte den gamle. ”Vil vi leve for alltid?” spurte kvinnen. ”Eller skal vi dø igjen?” Den gamle mannen tenkte seg om. Han sa: ”Det har jeg faktisk ikke tenkt på. La oss bestemme det nå. Her er et blad, om det flyter, da vil mennesker dø, men gjenoppstå etter fire dager.” ”Nei”, sa kvinnen. ”Det bladet vil oppløses av vannet. Jeg vil kaste ut i en stein. Om den flyter skal vi leve for alltid og det vil ikke finnes noen død. Om den synker, da vil vi dø.” Kvinnen kjente ennå ikke til hvordan ting hang sammen, så hun tok en stein og kastet den i elven og den sank.
”Så avgjorde du dette,” sa den gamle. ”Nå er det ingenting å gjøre med det. Nå vil mennesket dø.”