Langt tilbake i tid levde det en konge og en dronning som hadde en eneste sønn. Denne sønnen lovet de både det ene og det andre, men løftene ble aldri oppfylt. En dag gikk prins Marin, som var hans navn, til sin mor og sa at om hun ikke holdt det løftet hun hadde gikk han, om at han skulle få gifte seg med den vakreste prinsessen som fantes, så ville han selv dra ut og finne henne.
Det gikk en tid, og det så ut til å ikke skje noe. Da ba prinsen om at hans hest skulle bli salt og så reiste han av gårde. Han reiste til han kom til en slette dekket av de vakreste blomster. Gjennom engen rant det reneste vann som skinte som sølv. Ved den lille bekken sto det tre, et rosetre som strakte sine grener. Marin la seg under treet og strakte seg. Brått kunne han høre ord fra treet:
«Kjære mitt tre, åpne deg for meg
Slik at jeg kan kjøle meg ned i det friske vannet.»
Treet åpnet seg og ut kom en kvinne så vakker at selv solen skammet seg. Da prins Marin fikk se henne var han som forsteinet av hennes skjønnhet. Men han strammet seg opp og sa til henne: «Vakre du, om du gir meg en knopp av ditt tre, skal jeg gi deg et rede i mitt hjem. Om du gir meg en blomst fra dine lepper, skal jeg grave opp dette treet og plante det i slottets hage. Om du gir meg din kjærlighet, skal jeg gjøre deg til prinsesse.» Som andre unge kvinner, lot hun seg smigre av hans ord. Hun ville gi Marin alt det han ba om.
De ble sittende hånd i hånd og snakke til de ble trette. De sov ved siden av hverandre gjennom natten. Marin våknet før henne, han steg opp på sin hest og red videre.
Han red til han kom til et palass dekket av diamanter. Den første han møtte, spurte han om hvem som eide dette palasset. Denne svarte: «Det er jeg som eier dette palasset. Min datter heter Lexandra.» Da prinsen fikk se hans datter, var han ikke i tvil om dette var prinsessen han søkte. Han fridde og fikk ja, og sammen med henne og hennes far, reiste han hjemover for å presentere henne for sine foreldre.
Kvinnen fra rosetreet våknet og det eneste som holdt henne med selskap var de vakre blomstene. Hun sa: «Kjære blomster, hvorfor har dere ikke vekket meg, hvorfor holder dere meg adskilt fra min elskede?». Hun reiste seg, gikk bort til treet og sa: «Kjære mitt tre, åpne deg for meg, slik at jeg komme inn.»
Men treet svarte: «Gå vekk kvinne, du har syndet. Og kan ikke lenger komme inn.»
Gråtende tok hun en stokk og begynte å gå den veien Miran hadde reist. Etter å ha gått et stykke traff hun på en munk. Hun spurte om han ikke ville bytte hans kappe og hette mot hennes kjole. Dette gikk han med på. Hun iførte seg hans klær og gikk videre.
Hun gikk til hun kom til en skog og der satte hun seg under et tre. Ikke lenge etter kom en vogn trukket av åtte hester. Hun kjente igjen den prinsen hun hadde truffet.
Vognen stoppet og Marin sa: «Ha en god dag unge munk.» «Takk det samme», sa munken. «Hvor kommer du fra?», spurte Marin. «Fra dalen,» svarte munken. «Hva så du der?» ville prinsen vite. «Ikke noe spesielt», svarte munken. «Kun et stort rosetre, der var det en ung kvinne som sørget og da jeg spurte hva hun sørget over, fortalte hun det til meg.» «Fortell det videre,» sa Marin. «Dette er hva hun fortalte,» sa munken, «hennes hjem var i rosetreet. En dag da hun steg ut, møtte hun en prins. Hun ga han det han ba om.» «Fortsett å fortelle», sa prinsen. «De sov ved siden av hverandre. Men da hun våknet, var hun blitt forlatt. Og rosetreet ville ikke lenger gi henne et hjem.» «Er det alt du vet om?» spurte prinsen. Munken ville ikke si mer. «Hvor skal du?» spurte prinsen. «Til den byen prinsen reiser til,» svarte munken. «Bli med oss». Munken satte seg i vogna og hele veien mot byen spurte prinsen munken ut om den unge kvinnen. Da de var framme, inviterte prinsen munken som gjest i slottet. Han ga munken et rom ved siden av sitt eget.
Det var tre dager til bryllupet skulle stå, likevel kunne ikke prinsen glemme munkens fortelling og hver gang han gikk forbi rommet, var det mer han måtte vite. Kvelden før bryllupet banken prinsens på døren til rommet hvor munken var, men alt han hørte var et trist sukk. Prinsen brøt seg inn og der fikk han se munken lenket til en stor bok som hang på veggen. Prinsen kuttet kjettingen og ned falt munken. I det samme falt også kappen av munken og under var den bleke unge kvinnen fra rosentreet. «Det er deg som er den rette,» sa prinsen. Hun pustet lettet ut og svarte: «Snart var jeg bare en fortelling.»
Så giftet prinsen seg med henne. Lexandra reiste hjem og jeg antar at de alle levde lykkelig.