I Aten levde det en mann ved navn Erminione, en respektabel mann med et godt rykte. Han var rik, men hadde en lyte og det var at han var misenksom. På sine eldre dager giftet han seg med en ung kvinne ved navn Filenia. Hun kom fra en nobel familie, var vakker og hadde mange gode kvaliteter. For å si det sånn: det var ingen kvinne i byen som var som henne. Selvfølgelig var han redd for sin kone, han var redd for at hennes skjønnhet skulle lokke til seg unge menn og som igjen ville føre til en skandale hvor han ble sentral. Han stengte henne inne i et tårn, vekk fra alles syn. Likevel var han ikke sikker og snart var hans sjalusi så ille at han ikke engang stolte på seg selv.

På den tiden befant det seg i byen en student, godt likt av venner, han var både staut og til å stole på og dessuten høflig. Hans navn var Hippolito. Før Filenia ble gift tilbragte de noe tid sammen. Og ikke nok med det, han var også god venn med Erminione som holdt han så kjær som om han var hans egen sønn. Han var bortreist da Filenia giftet seg og da han kom tilbake og fikk vite om giftermålet, ble han sørgmodig på grensen til melankolsk. Han kunne ikke forstå hvorfor hun var gift med en gammel, tannløs mann. Det var for han uutholdelig, så han bestemte seg for å finne ut hvordan han likevel kunne møte Filenia. Etter grundig og nøye gjennomtenkning kom han opp med en plan.

Først bega han seg til en snekker hvor han ba om å få laget to kister som var helt like både i størrelse og kvalitet slik at ingen kunne skille disse to. Da det var gjort, dro han til Erminioes hjem og lot som om han ønsket å be om en tjeneste av han, og han sa: «Herr Erminione, du vet hvor høyt jeg respekterer deg og holder deg i ære som om du var min egen far, jeg vet at du føler det samme for meg, ellers ville jeg aldri ha våget å be deg om en tjeneste. Jeg må reise fra Aten i et ærend. Jeg ikke har noen jeg kan stole på i denne byen og jeg er på ingen måte forsikret. Jeg lurer på om du kan ta vare på en kiste for meg, den er full av gjenstander som har betydning for meg.» Erminione som ante fred og ingen fare lovet at det skulle han med glede gjøre. Han sverget på at denne kisten til og med skulle få plass i det rommet han selv sov.

Studenten takket for dette. Og han skulle aldri glemme det, lovet han. Deretter ba den unge mannen den eldre om å bli med ham hjem og se over de tingene han ønsket lagret i kisten. Da de ankom huset viste han fram kisten med klær, smykker og edelsteiner av en ikke så liten verdi. Deretter presenterte han en tjener som skulle frakte kisten til Erminiones hjem.

Da Erminione hadde gått, gjemte Hippolito seg i den andre kisten og tjeneren leverte den til Erminiones hjem som sørget å få den fraktet til tårnet hvor han sov med sine kone hver natt. Nå hadde det seg slik at Erminione selv måtte legge ut på en forretningsreise.

Så sto kisten i tårnet og der inne kunne han høre den unge kvinnen stadig sukke og gråte over den skjebnen hun led og hun forbannet det øyeblikket hun ble gift med gamlingen som ruinerte hennes liv. Da hun omsider sovnet, steg han ut av sin kiste og satte seg på sengekanten, og hvisket med en myk stemme: «Våkne opp min kjære.» Hun våknet og så han og skulle til å grate, men han la sin hånd på hennes lepper og sa til henne: «Vær stille min kjære, jeg kan ikke leve uten deg.» Dette trøstet henne og enda mer trøst ble det da hun fikk sammenlignet sin mann med den unge energiske Hippolito. Hun var ikke misfornøyd i det hele tatt over vendingen livet hadde tatt og elsket hele natten med sin elsker. Da de skiltes lovet de hverandre at dette var den første natten. Om morgen, steg den unge mannen ned i sin kiste og hver kveld ville han stige ut og tilbringe natten med henne.

Tiden fløy, og noen dager senere brakte Erminiones mistenksomhet og sjalusi ham raskt hjem. Da den trofaste tjeneren fikk greie på dette dro han straks til Erminiones hus og ba om at kisten skulle bringes hjem. Gamlingen som ikke mistenkte noe, gikk med på det. Deretter dro studenten til Erminione og takket han for hans generøse hjelp og sverget på at han engang skulle hjelpe ham.

Neste morgen hadde det seg slik at Erminione ble liggende litt lenger i senga etter at kona hadde stått opp. Da han kikket opp i taket fikk han øye på noen som om noen hadde spyttet opp dit. Straks kom den snikende sjalusien og plaget gamlingen, for etter å ha undersøkt det nærmere og tenkt seg om var han ganske sikker på at disse merkene ikke var forårsaket av ham selv.

Han kalte på sin kone og forlangte en forklaring. Filenia lo og svarte: «Er det noe annet du vil anklage meg for i samme slengen?» Erminione ble rasende og sa: «Hvorfor ler du, gale kvinne, fortell meg hva du ler av.» «Jeg ler av din dumskap» var hennes svar. Han var rasende og for å bevise saken ville han spytte så langt han kunne, han samlet gørr og hostet, men anstrengte seg til ingen grunn, for spyttet falt ned og traff ham selv. Han var nå helt sikker på at hans kone førte ham bak lyset og anklaget henne med ord ikke verdt å skrive her i denne fortellingen. Det var så ille at han der og da ønsket å kvele henne med sine egne hender, men han klarte å besinne seg. Det ville være bedre å gjøre dette på den rette måten.

På den tiden var det en lov i Aten som sa at om en kvinne ble anklaget for utroskap, skulle hun plasseres framfor en statue av en slange med gift og sverge på at anklagen om utroskap mot henne ikke var sann. Og etter å ha sverget eden skulle hun putte hånden inn i ormens munn og om hun ble bitt ville det være bevis på at hun sverget falskt.

Hippolito hadde fått med seg det som skjedde og at dommeren hadde sendt for Filenia for å anklage henne og la henne gjennomføre testen. Han måtte redde henne fra denne sikre døden. Han kledde seg om til fattig tigger og oppførte seg som en gal mann der han dro mot rettsaken. Mens noen av rettens menn ledet den stakkars kvinnen mot retten, samlet folk seg i gatene for å bivåne det hele. Blant folket var vår nå gale helt som trengte seg igjennom her og der og skapte uro i gatene. På et sted sprang han fram og kastet armene sine rundt Filenia og hun som hadde hendene bakbundet kunne Ikke rømme vekk.

Vel fremme hos dommeren, sa dommeren til henne, «Kjære Filenia, din mann har anklaget deg for utroskap og vil at jeg skal dømme i denne saken. Men først må denne anklagen bevises, derfor er det ønskelig at du sverger framfor statuen.» Den unge kvinnen sverget at ingen hadde noensinne berørt henne bortsett fra hennes mann og denne gale mannen som nå sto framfor dem. Deretter måtte hun plassere hånden i slangens munn. Denne gjorde ingen som helst skade på henne. Folket og hennes slektninger som nå var kommet til, forlangte at Erminione fortjente samme prøvelse som han hadde utsatt sin kone for. Men han var en mann med makt og ingen ønsket å dømme han eller se han offentlig hengt ut av andre mektige menn. Men en tid i fengsel måtte han, og der døde han.

Og etter en stund kunne Hippolito gjøre Filenia til sin lovmessige kone og de levde i mange gode år.

Comments

comments