Norge
Det var engang en mann som hadde en mølle. Men lite hjalp det han. For hver gang han ville male korn, så stanset kvernen. Mannen skjønte nok hvem som lå bak. Det måtte være uhyret kalt kvernknurren. En kveld da han ville male, tok han en gryte med bek. Han satte gryta på varmen og snart tok det til å koke og sprake i gryta. Så satte han i gang kverna, men som vanlig så stanset den raskt. Han stakk da ned en stang i kverna for å jage bort uhyret i mølla. Men til ingen nytte. Tilslutt åpnet han døren og der i åpningen fikk han se litt av et syn. Der sto kvernknurren med et åpent gap. Gapet var så stort at underleppa satt ved dørkterskelen og overleppa var over døra. Kvernknurren knurret: “Har du noen gang sett et så stort gap?” Men mannen var ikke skvetten, rakst tok han gryta med den kokende beken og kastet innholdet inn i det vidåpne gapet, mens han ropte: “Har du noen gang smakt en så het suppe?” Brølende forvant kvernknurren og aldri ble han sett igjen.

Det var en mann som hadde en kvern ved en foss, og der var det også en kvernknurr. Om mannen, som skikk er på noen steder, ga ham lefseklining og juleøl for å øke melet, har jeg ikke hørt; men det er ikke rimelig, for hver gang han skulle male, tok kvernknurren fatt i kvernkallen og stanset kvernen, så han ikke fikk malt. Mannen visste godt at det var knurren, og en aften han skulle male, tok han med seg en gryte full av bek og tjære og gjorde opp ild under. Da han slapp vannet på kallen, gikk den en stund; men så ble den stanset, som han hadde ventet. Han stakk og slo efter kvernknurren nedi rennen og omkring kvernkallen, men det hjalp ikke. Til sist åpnet han døren som gikk ut til kvernkallen og rennen. Men da sto kvernknurren midt i døren og gapte, og gapet var så digert at underkjeften var ved dørstokken og overkjeften ved dørbjelken.
“Har du sett så stort gapandes?” sa han.
Mannen fór efter bekgryten, som sto og kokte, slo den i gapet på ham, og sa: “Har du kjent så hett kokandes?” Da slapp kvernknurren kallen og satte i et forferdelig brøl. Siden har han hverken vært sett eller hørt der, og heller ikke har han hindret folk i å male.”

Comments

comments